Erling Wikborg (1894–1992) var en norsk KrF-politiker og jurist. Han var stortingsrepresentant i tre perioder; for Akershus1945–1949 og for Oslo1954–1961. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og va utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963.
Wikborg var cand.jur. fra 1918 og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923. Hans spesialfelt var sjørett. Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo). Han var varamedlem av Den norske nobelkomité fra 1. januar 1949 til 31. desember 1972, fungerende medlem 12. oktober 1965 – 31. desember 1966 og 28. august 1967 – 31. desember 1969.
Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte Oxford bevegelsen midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm. Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti, med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti. Wikborg var tilhenger av norsk medlemskap i EEC/EF. (Wikipedia)
