På jakt etter demokrati

I en fersk studie har Bastian Herre, Esteban Ortiz-Ospina og Max Roser gjort opp status for demokratiet i verden. Blant de viktigste funnene er at "verden har blitt mye mer demokratisk i løpet av de siste to århundrene", "mange demokratier er mindre enn en generasjon gamle - diktatur er langt fra et fjernt minne" og "verden har nylig blitt mindre demokratisk". Rapporten er illustrert med tallrike diagrammer og grafikk, og dataene som vises, er gyldige frem til 2022.

Det var spesielt interessant å legge merke til forfatternes påstand, basert på deres studier, om at: "Demokrati gir innbyggerne rett til å påvirke viktige beslutninger som angår deres egne liv, og gjør det mulig for dem å holde lederne sine ansvarlige. Men det kan også ha andre fordeler: Demokratiske land ser ut til å være bedre styrt enn autokratier, de ser ut til å vokse raskere, og det er mer fredelig i og mellom dem.

Frank Buchman, som startet Initiatives of Change (tidligere Moral Re-Armament), så det som "veien til et inspirert demokrati". I en sending fra MRA-senteret i Caux i Sveits sa han: "Demokratiets inspirerte ideologi er et liv som skal leves, en vei som skal følges. Det kreves en helt ny form for statsmannskunst. Statsråder som skal styre godt, må forandre mennesker.

På nettstedet For a new world kan du lese mer om demokrati, og hvorfor Buchman mente at MRAs kjerneverdier var avgjørende for demokratiet. Hvis du skriver "demokrati" i For a new world -søkemotoren, får du mer enn tusen treff.

Hensikten med denne bloggen er ikke å skrive en avhandling om demokrati, men å illustrere noen av de fascinerende perspektivene man kan få ved å følge opp noen av disse treffene.

I et åpenhjertig blikk på det amerikanske demokratiet i 2004, kort tid etter Ronald Reagans død, skisserte Richard Ruffin fra Virginia sine ideer om hva som må til for å styrke demokratiet hjemme og gjøre det mulig for USA å bidra til å støtte demokratiet i andre deler av verden: I et prisverdig øyeblikk av selvrefleksjon skrev han: "Amerika må erkjenne at dets eget demokrati er under utvikling. Det er nødvendig å gjøre en innsats for å øke den alarmerende lave valgdeltakelsen, redusere pengenes rolle på alle trinn i den demokratiske prosessen, gjøre institusjonene våre mer åpne for hele mangfoldet i det amerikanske folket og bekrefte vår forpliktelse til å gi alle fanger og krigsfanger lik beskyttelse av lovene".

Hvis slike ideer blir fulgt, fortsatte Ruffin, "vil vi oppdage ivrige allierte i denne saken blant USAs seks millioner muslimer, hvorav altfor mange føler seg redde og uvelkomne i det nåværende klimaet [etter 11. september]. Mange av disse er nye amerikanere fra overveiende muslimske land der friheten svinner hen. Hvis disse nye amerikanerne føler seg fullt ut inkludert i det amerikanske demokratiet, hvis de ser at vi erkjenner dets mangler og arbeider for å rette opp i dem, hvis de føler at vi ønsker å samarbeide med dem for å realisere håp som deles av hele menneskeheten - da vil de bli mektige talsmenn for demokratiske reformer i sine opprinnelsesland.

En fascinerende artikkel av Leif Hovelsen fra 1989, da Sovjetunionen begynte å åpne seg under Glasnost, nevner knapt demokrati som sådan. Men den har mange relevante ting å si gjennom stemmene til de sovjetiske dissidentene som Hovelsen hadde blitt venner med. Se f.eks: "Et nytt Russland".

Hovelsen siterer Milovan Djilas, som hadde vært viseformann i Jugoslavia, parlamentspresident og en av kommunistpartiets fremste tenkere. Etter å ha havnet i konflikt med partiet ble han fengslet i flere år.

"Det er ikke mulig å påtvinge folk forandringer," sa Djilas til Hovelsen. "Menn og kvinner kan ikke struktureres med makt, verken med Stalins dekreter eller Gorbatsjovs perestrojka. Troen på at man ved å endre livsbetingelsene kan skape et nytt menneske, en ren rase, en ren klasse eller et eksepsjonelt folk, er ikke bare en illusjon og et ideologisk påfunn, men fører direkte til et åndelig vakuum og tyranni.

"Kommunistpartiets struktur", fortsatte han, "er monopolistisk og totalitær. Kommunismen er i strid med menneskets natur, fordi menneskets natur er pluralistisk. Hvis menneskets natur var perfekt, ville kommunismen kanskje være mulig. Men menneskets natur er ond - og samtidig mild og god. Den konstante kampen mellom ulike tendenser i oss er avgjørende for menneskehetens eksistens. Det betyr at vi må kjempe for å være gode og søke gode idealer, men også innse at ondskapen alltid vil være der.

Til slutt, hvis en blogger har lov til å sitere sitt eget arbeid, kan jeg nevne at jeg skrev en pamflett i forbindelse med "Back to Basics"-debatten, da John Major, Storbritannias daværende statsminister, etterlyste nettopp dette. Min pamflett "Forward to Bas ics" forsøkte å vise at demokratiet fungerer godt når vanlige mennesker tar ansvar og etterstreber å leve etter høye moralske verdier. Jeg skrev

"Demokrati og grunnleggende verdier er uløselig knyttet sammen. Det betyr ikke at politikk kan kokes ned til noen enkle formler. Selv de verdiene man er enige om, er det ikke to mennesker som er enige om hvordan de skal anvendes. Hvordan balanserer man "frihet" med "likhet"? Hvordan bestemmer man hva man skal bruke på utenlandsbistand når pensjonistene har det vanskelig, eller når det er mangel på sykehussenger? ... Det vil alltid være stor meningsforskjell i alle politiske spørsmål - og demokratiet ville være kjedelig hvis det ikke var slik. Men der det er enighet om visse grunnleggende verdier, finnes det et grunnlag for diskusjon, kompromiss og politikkutforming.