Tretti år senere

Jeg blar gjennom den russiske utgaven av magasinet "For a Change", som ble utgitt i 1992, og som senere ble digitalisert for å få et nytt liv på nettstedet "For A New World".

Utgaven var delvis viet Caux-forumet i 1990 med mange deltakere fra Øst-Europa, deriblant russere.

Mellom dette minneverdige Caux-forumet og utgivelsen av magasinet skulle det gamle kommunistregimet gjøre et desperat forsøk på å hevne seg i slutten av august 1991; kuppet deres skulle kollapse, og Sovjetunionen skulle kort tid etter gå i oppløsning og gi opphav til 15 nyfødte stater.

Mens tekstene sakte beveger seg nedover skjermen, reiser minnene mine ufrivillig tilbake til den tiden. Jeg var 16 år gammel, og landet mitt var i ferd med å ta avskjed med sin totalitære fortid for å gå en blendende fremtid full av nye muligheter i møte.

Økonomisk lå Russland i ruiner på begynnelsen av 1990-tallet. Prisene skjøt i været, det var mangel på mat og klær fantes knapt i det hele tatt. Men vi, den unge generasjonen russere, hadde store forventninger. Det som var langt viktigere enn god mat og lønn, mente vi, var friheten til å velge hvilken vei vi ville, til å tro det vår egen samvittighet tilsa oss, og til å bygge et nytt land som vi ønsket å leve i.

31 år har gått siden den gang. Jeg har nettopp kommet hjem fra rettssaken mot Memorial International-medlemmet Oleg Orlov for å delta i den kollektive bønnen for fred på nettet. Memorial International ble stengt av russiske myndigheter i 2021, og i 2022 ble den ulmende konflikten mellom Russland og Ukraina til en blodig fullskalakrig.

Jeg ser igjen på denne gamle utgaven av For en forandring, og prøver å finne ut hva som var de fatale feilene som til slutt førte landet mitt inn i dette mørket.

Da vi skyndte oss inn i det nye livet i 1992, trodde vi at vi hadde lagt byrden av kommunismens synder bak oss. Takket være glasnost og perestrojka var vi fullt klar over hvilke forbrytelser som var blitt begått i sovjettiden. Men akkurat som Gasan Guseinov, en kjent russisk forsker og en av forfatterne av For en forandring, var vi ikke klar over vårt eget ansvar for fortidens urett. Hvis vi nekter å erkjenne vår egen del av den felles uretten, vil det føre til at vi ikke er i stand til å forstå årsaken til ondskapen. Ikke noe mystisk og anonymt "russisk folk" med "slaveriets og imperialismens gen" - men oss alle, studenter og professorer, leger og ingeniører, bønder og forretningsmenn - vi foretrakk alle å glemme, og tillot dermed at de grunnleggende ingrediensene i sovjetisk totalitarisme ble overført til det "demokratiske" Russland.

Den nåværende russiske staten, med sin ultranasjonalistiske ideologi, dyrking av arkaiske tradisjoner og selvrettferdighet, var et marerittvarsel som profetisk ble gitt oss i de fjerne budskapene fra 1992. Allerede ved Sovjetunionens sammenbrudd så russiske tenkere hvordan den kommunistiske ideologien var i ferd med å mutere til nasjonalisme basert på den samme kulten av en sterk leder og en sentralisert stat. At alle andre tidligere sovjetrepublikker foretrakk en offerposisjon, bidro til å bygge opp den russiske ressentimentet. Hver ny nasjon, og først og fremst Russland, fokuserte på sine egne lidelser. Å anklage en nabo - eller en etnisk minoritet i landet - ble en erstatningsterapi for å behandle fortidens sår.

Vi fikk imidlertid ikke bare advarsler, men også viktige referansepunkter. Vi lyttet ikke. Samvittighetens, visdommens og fornuftens stemme druknet i entusiasmen for post-sovjetisk entreprenørskap, i vår kamp ut av elendigheten, i de kriminelle krigene i store og små byer, i kaoset etter den første Tsjetsjenia-krigen, i konkurransen mellom politiske partier, i det økonomiske sammenbruddet på slutten av 1990-tallet ...

Mens de beste representantene for den russiske intelligentsiaen advarte mot vold og minnet oss om vårt felles ansvar på sidene til For en forandring og en rekke andre kvalitetsaviser, magasiner og TV-programmer, inntraff et dramatisk vendepunkt i begynnelsen av oktober 1993. Det første demokratiske russiske parlamentet hadde utviklet seg i farlig prokommunistisk og profascistisk retning, noe som tvang den første demokratisk valgte russiske presidenten til å beordre det oppløst i september 1993. Til slutt, den 3. oktober, eksploderte en langvarig konfrontasjon mellom parlamentet og presidenten i åpen gatevold: Politiet og hæren skjøt mot folkemengden som kom for å støtte de beleirede deputerte, mens lederne av folkemengden på sin side tok til våpen. I kaoset som fulgte ble 159 mennesker drept - de fleste av dem bare forbipasserende. Det som huskes best, er videoene av stridsvognene som skjøt mot de hvite veggene i parlamentet. De var spektakulære, selv om de ikke var den egentlige årsaken til dødsfallene.

Det var fjerningen av tabuet om bruk av militærmakt som ble det virkelige vendepunktet.

Den 4. oktober takket vi Gud for at vi med nød og neppe slapp unna. Men uten at vi hadde merket det, hadde vi allerede krysset rubikonet. Det autoritære presidentstyret og den militære volden ble anerkjent som de viktigste bærebjelkene i statens stabilitet og sikkerhet.

Samtidig som det unge demokratiske Russland gradvis ble forvandlet til en autoritær og korrupt stat, fortsatte imidlertid samvittighetens Russland å utvikle seg og vokse. Memorial International, en menneskerettighetsorganisasjon som ble organisert på initiativ av den sovjetiske akademikeren og dissidenten Andrej Sakharov, arbeidet kontinuerlig med å dokumentere sovjetregimets forbrytelser og opplyse folk om vår fortid. Menneskerettighetssenteret overvåket konfliktområdene i Russland og nabolandene. Helsingfors-gruppen i Moskva, Sakharov-museet og -senteret og mange andre menneskerettighetsorganisasjoner utviklet sine folkeopplysningsprogrammer og utvidet sitt nettverk i Russland. Demokratiske medier tok jevnlig initiativ til ærlige undersøkelser og åpne diskusjoner om de mest kontroversielle spørsmålene.

Jeg foretrakk å se den russiske virkeligheten fra den lyse siden. Utfordringene var åpenbare, livet var vanskelig, men de optimistiske tegnene veide tyngre, mente jeg.

Men jeg tok feil. Frøene til hat og splittelse som ble plantet i 1990-tallets tumultariske hendelser, sammen med fortidens uavklarte konglomerat, brakte frem sterke skudd som skulle forvandle det russiske moralske miljøet til det ugjenkjennelige. "Solen står opp og solen går ned..."

Likevel lever håpet fortsatt. Håpet ligger i russerne som fortsetter å kjempe mot ondskapen, med fare for frihet og liv. Håpet ligger også i den voksende lengselen etter sannheten.

Det gjenstår imidlertid mye hardt arbeid og bitter lærdom før konturene av en positiv endring blir synlige.

Elena Shvarts, Moskva