Om utfordringer og endring

Hva har vi lært av historien, bortsett fra at vi lever i en verden i rask endring og tilsynelatende på vei mot undergang?

Når jeg ser tilbake, ser jeg pekepinner, hendelser, som har formet den jeg er.

Jeg var knapt ute av tenårene da jeg en kveld fant meg selv sittende i veikanten ved siden av bilen min som sto i brann. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg ut av bilen etter å ha blitt gjennomvåt av brennende bensin. Den vårkvelden var jeg på vei hjem etter en jobb. En mann på sykkel så meg ikke komme og kjørte ut foran meg. Jeg klarte å unngå ham, men traff i stedet en telefonstolpe av tre. Heldigvis traff stolpen passasjersiden da bilen fortsatte gjennom den. I løpet av de to ukene jeg var på sykehuset for å lege brannsårene, begynte jeg å spørre meg selv hvorfor jeg ble skånet. Jeg har fortsatt brannmerkene i ansiktet og på kroppen som minner meg om det. Min skytsengel var på jobb da, og har ikke sluttet siden.

Jeg begynte å spørre meg selv hva jeg lever for. Mindre enn ett år senere møtte jeg MRA. Det jeg hørte, ga gjenklang i lengselen inni meg. Jeg deltok på en MRA-konferanse som ble holdt i Sverige. Jeg tilbrakte en hel natt med å reflektere over livet mitt i lys av de fire absolutte standardene ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet. Neste morgen hadde jeg en åpenhjertig samtale med Nils Erik, vennen som hadde invitert meg dit. Etter at jeg hadde fortalt om de tankene jeg hadde gjort meg om hva jeg konkret kunne gjøre for å rette opp visse ting i livet mitt, stilte han meg noen inngående spørsmål. Vi snakket om de fristelsene vi møter i livet, og om de mørke tingene jeg hadde gjemt bort inni meg. Da disse kom frem i lyset, opplevde jeg en stor følelse av frihet og befrielse.

Jeg måtte risikere en rettssak etter å ha innrømmet å ha stjålet ammunisjon fra hæren. Det var ingen garanti for et positivt utfall, men det var et skritt jeg følte at jeg måtte ta. Lettelsen var stor da svaret fra obersten min kom om at jeg var tilgitt og bare kunne levere tilbake de stjålne gjenstandene til ham. Han ville ikke foreta seg noe mer.

Mer enn 50 år senere var en venn fra India på besøk hos oss i Göteborg, og han nevnte at han hadde møtt Nils Erik i Stockholm. Dette fikk meg til å snakke med ham om noen problematiske ting i livet mitt ved mitt neste besøk i Stockholm. Jeg var blitt litt skuffet over meg selv da jeg ikke klarte å holde alt mørket ute. Tanken på å snakke med Nils Erik var så sterk at jeg følte en uventet inspirasjon, allerede før samtalen fant sted. Jeg ble minnet om den sterke opplevelsen fra fortiden, og den hadde igjen en stor effekt på meg. Mange ting ble krystallklare.

Følelsen av en truende undergang forsvant. Jeg har alltid vært en bekymringsfull person, som frykter at ting skal gå galt. Hvis jeg leder et møte, er jeg redd for at ingen vil komme, at ingen vil snakke, eller at jeg ikke vet hva jeg skal si eller ikke finner de rette ordene. Som regel er denne frykten ubegrunnet, men jeg kan ikke la være å bekymre meg. Nå var denne bekymringen borte. Jeg fant ut at jeg kunne stole på at ting ville ordne seg, uten å bekymre meg. For en lettelse!

Det er ett spørsmål jeg alltid har gruet meg til å bli stilt: "Hva er MRA/IofC?" Jeg har aldri følt at jeg visste hva jeg skulle svare på det. Etter denne opplevelsen følte jeg veldig klart hva jeg skulle si. Plutselig føltes det så enkelt. De absolutte moralske standardene er gitt oss for å hjelpe oss til å være konkrete i forhold til våre behov. Ingen kan leve opp til disse standardene. Forandring starter når vi gjør opp for oss. Den indre stemmen kan fortelle deg hvor du bør begynne, og å reflektere over livet ditt i lys av disse absolutte moralske standardene er veien å gå. Hvis du virkelig vil vite hvor du skal begynne, vil du bli fortalt det. Det er enkelt, men ikke lett. Skrittene du blir bedt om å ta, kan være vanskelige. Dette er et veiskille, og det er ditt valg. Hvis du ikke adlyder, kommer du ikke videre. Lydighet vil ikke gjøre deg til en helgen, men veien til frigjøring er der. Nye utfordringer venter, og det blir ikke nødvendigvis lettere, men du er på vei. Kommunikasjonen fra den indre stemmen blir tydeligere, og du vil begynne å gjøre en forskjell.

Det er dette verden trenger i dag, mennesker som vil gjøre en forskjell inspirert av den lille stemmen som taler inni oss. Har jeg virkelig vært en slik person? Har jeg gjort en forskjell? Hvordan kan man vite det?