Hvorfor tror vi på det vi tror på?

Etter å ha undervist i matematikk på en offentlig skole i Storbritannia i fjorten år, lanserte jeg et program (The IofC Schools Service), hovedsakelig med unge internasjonale team, som dro til videregående skoler for å stimulere til refleksjon over meningen med livet og motivasjon. I løpet av seksten år gjennomførte vi rundt 800 økter, ofte med rundt 100 elever i en time, på skoler over hele Storbritannia. Et sammendrag av dette finnes på FANWs nettsted.

Vi var klar over at ungdommene vi hadde med å gjøre, var svært forskjellige, på alle måter. For mange var religiøs tro ikke noe de forholdt seg til, eller snarere ble avskrekket av. Likevel var det en klar identifikasjon med de dype menneskelige erfaringene som ble delt. Det har satt meg på sporet av vår felles menneskelighet og den åndelige, i motsetning til den religiøse, dimensjonen. Og til å utforske hvorfor vi tror på det vi tror på. Denne bloggen viderefører noe av denne søken.

Konfucius' perspektiv "Virkelig kunnskap er å kjenne omfanget av sin egen uvitenhet", gir gjenklang hos meg. Kanskje er dette et perspektiv som også den bredere menneskelige familien trenger å ta inn over seg, og som IofC kan bidra til.

I løpet av de siste årene har IofC Internationals Trustbuilding-program hatt stor innvirkning i tolv, og snart flere, land. Hvordan kan denne ånden fremmes ytterligere mellom mennesker med svært ulike kulturer og trosretninger?

Det er slående hvordan intelligente mennesker kan bli fullstendig overbevist om ofte motstridende trosoppfatninger, særlig religiøse. Hundrevis av millioner kristne ser Jesus som Guds unike sønn. Et tilsvarende antall muslimer tror at Koranen ble muntlig åpenbart av Gud til Muhammed gjennom engelen Gabriel. Utallige andre, særlig i Østen, er sikre på reinkarnasjon. Tilsynelatende kloke mennesker har også mange andre ulike trosforestillinger.

Alle søker vi å få tilgang til noe som helt sikkert ligger langt utenfor vår menneskelige fatteevne. Myter er nyttige når vi skal nå ut med hjerte og sinn. Men jeg mistenker at det har oppstått mye forvirring når mennesker eller grupper bokstaveliggjør myter. Det er vel ingen som virkelig tenker på Gud som en stein. Likevel er det en tendens til å ta andre guddommelige myter, som for eksempel "Fader skaper", mer bokstavelig.

I begynnelsen av 1. Mosebok står det: "Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne". En venn skrev nylig: "Jeg har ofte tenkt på hvor mye det omvendte er sant - mennesket skapte Gud i menneskets eget bilde. Vi projiserer veldig mye på Gud som egentlig er våre egne ting. Det spørsmålet jeg synes er mest interessant, er hvor mye jeg kjenner/kan jeg kjenne den Gud som ikke er en menneskelig projeksjon, men som virkelig er 'den andre'."

Etter hvert som livet utvikler seg, samler vi opp alle slags overbevisninger og fordommer, noen bevisste, men de fleste ubevisste. Har disse ført til at vi tror at "vår" gruppe, livsstil og våre verdier er normale, og at verden ville være et bedre sted hvis andre trodde, levde og oppførte seg som oss? Eller har denne erkjennelsen ført til at vi lever oss mer inn i hverandres fortellinger, og til at vi verdsetter menneskehetens mangfold så vel som fellestrekk? Heldigvis omfatter IofC-familien i stor grad det siste. Det er en viktig del av dens attraktivitet og styrke.

I nyere tid har menneskehetens referanseramme blitt styrket av det faktum at vi lever i en stadig mer sammenkoblet verden. Etter hvert som mange mennesker reiser til og bor i land som ligger langt utenfor det stedet de er født, blandes kulturene våre. Internett gjør det også mulig for oss å ta del i og absorbere livserfaringene til mennesker i fjerne land, ofte umiddelbart. Dette gir oss et mye bedre perspektiv på det mangfoldet av måter våre verdensanskuelser og åndelige overbevisninger har slått rot på.

I tillegg til at alt dette påvirker oss personlig, kan valgene våre også ha en enorm innvirkning når de projiseres på sosiale og internasjonale hendelser. Når mennesker eller grupper tror at de er på Gudsinspirerte spor, har det til tider gitt svært fruktbare resultater når det gjelder å stå for rettferdighet og omsorg. For noen år siden besøkte jeg Martin Luther Kings hjem i USA, i Montgomery, Alabama, sammen med en av IofCs "Action USA"-grupper. På veggen over skrivebordet på kontoret hans hang det et stort bilde av Gandhi. Jeg ble slått av at Gandhi, som var en troende hindu, var inspirert av Jesu liv, særlig Bergprekenen, og at King, som var kristen, var inspirert av Gandhi, som var hindu. Begges liv og tro har i ettertid påvirket mange andre.

Men religiøst relaterte overbevisninger har også ført til katastrofale konsekvenser, særlig når de blandes sammen med politiske formål. I vår tid er amerikansk politikk i forhold til Israel/Palestina delvis påvirket av en teologisk overbevisning innenfor visse deler av evangelikalismen om "Guds utvalgte folk" og at opprettelsen av den moderne staten Israel var oppfyllelsen av bibelske profetier. Andre eksempler fra nyere tid er Talibans handlinger i Afghanistan, den russisk-ortodokse kirkens ekko av Kremls retorikk når den rettferdiggjør krigen i Ukraina, eller den nederlandske reformerte kirkens bibelske støtte til apartheidpolitikken i Sør-Afrika.

For å fremme ånden i vår felles menneskelighet må vi stille spørsmål ved og utfordre sedvanene i samfunnet vårt, men også de som har slått rot i oss selv. I de siste tiårene hadde jeg for eksempel tatt til meg visse homofobiske holdninger og normer. Mitt perspektiv har endret seg radikalt siden den gang, i stor grad gjennom å leve i virkeligheten med verdsatte homofile og transseksuelle venner.

For noen år siden reiste min kone og jeg til Israel/Palestina sammen med en kirkegruppe. Vi besøkte blant annet Getsemanehagen. Vi levde oss inn i Jesu indre kamp. Jeg ble slått av en plakett der det sto: "Min Far, jeg forstår deg ikke, men jeg stoler på deg". Det var uklart hvor det sitatet kom fra. Men det fikk meg til å tenke. Hva er det som fører til troen vår?

"Jeg forstår deg ikke." Gjaldt dette også Jesus, eller hadde han en unik guddommelig innsikt? En av døtrene våre spurte meg da hun var syv år gammel: "Pappa, trodde Jesus at jorden var flat?" Vi snakket om tapperheten til noen tidligere oppdagelsesreisende som, til tross for at de trodde at jorden var flat og at de kunne falle utfor kanten, seilte ut i det ukjente. Et veldig godt spørsmål. Forstod Jesus kvantemekanikk og andre slike vitenskapelige kompleksiteter? Og når fikk han i så fall denne forståelsen?

Tro har helt klart vidtrekkende konsekvenser. En bok av tidligere sjefsrabbiner Jonathan Sacks har tittelen "The Dignity of Difference". La oss, både for elevene i dagens skoler og for kommende generasjoner, åpne våre hjerter og sinn for å verdsette mangfoldet i større grad - og for å fremme en fortelling om at vår felles menneskelighet overgår alle våre menneskelige projeksjoner.