Konflikter i Midtøsten, et fransk perspektiv

Bare fire dager i Caux, og selv etter å ha kommet ned fra fjellet, henger sjelen fortsatt igjen der oppe.

I år bidro vi, sammen med mine franske lagkamerater, til Forum for demokrati ved å være vertskap for tre rundebordssamtaler under tittelen "Konfliktene i Midtøsten, et fransk perspektiv". For Frankrike er et land der disse ødeleggende konfliktene finner et kraftig og smertefullt ekko; men i Frankrike lever eller passerer også fredsbyggere.

Mannen som i månedsvis med stort engasjement hadde ledet forberedelsene til disse dagene, var dessverre forhindret fra å komme til Caux to uker tidligere av tvingende yrkesmessige grunner.

Hver og en av oss ble derfor mobilisert for å ta imot en av de ti foredragsholderne ved de runde bordene; menn og kvinner med ulik status, kultur og tilnærming, hvis bidrag vi ikke var i tvil om ville være av høy kvalitet, til tross for deres meningsforskjeller, men i en svært sensitiv kontekst.

Å ønske folk velkommen: å følge dem når de ankommer et stort, ukjent hjem, veilede dem gjennom husets rytmer, men også introdusere dem for hverandre, oppmuntre til møter og utvekslinger, og involvere dem i alle aspekter av stedets liv.

Aldri før har jeg følt så sterkt at vi var et team som sto sammen og kombinerte ferdighetene våre for å gjøre et arrangement i verdensfredens tjeneste til en suksess.

Noe som var større enn oss selv, utnyttet det beste av våre ressurser og løftet oss opp over vårt vanlige jeg. Vi var alle klar over øyeblikkets betydning og vår del av ansvaret: bemerkelsesverdige mennesker hadde svart på vår invitasjon på et sted de ikke kjente, for å bidra til en global refleksjon over vår verden som er revet fra hverandre, for å stille spørsmål ved hvordan vi kan sikre at respekten for menneskerettighetene og de demokratiske verdiene overlever når en ny verdensorden tråkker dem under føttene og prioriterer maktbalansen.

På dette forumet var vi også omgitt av deltakere som hadde blitt kastet i hver sin leir av andre kriger. Hvordan kan vi snakke om dialog og tilnærming når sårene er såre? Caux spilte sin rolle som et sted der man i det minste kunne uttrykke sin lidelse, og vi, som i mange henseender var skånet, var der for å hedre andre som lider mer enn oss, med vår oppmerksomme tilstedeværelse og vårt vennskap, fordi vi tror at de som har lidd mest, har mest å gi for å bygge en annen verden.

For flere tiår siden utfordret mannen som inspirerte bevegelsen som ga opphav til Initiatives of Change, menneskene rundt seg: Dere må velge mellom å lytte til Guds stemme eller å lytte til tyrannenes og kanonenes stemme. I dag er vi ikke ferdige med å utforske betydningen av disse ordene, som fortsatt er relevante i dag, og tilpasse dem til vår tids mentalitet.

I Caux blir vi minnet om at hvert enkelt av våre liv er et mikrokosmos av den verden vi lever i. Det finnes ingen små slag og ingen store kriger. Alle er invitert til å være en del av helingen. Dette er prisen for et nytt håp.