"Det handler om lederskap

Kim Beazley Senior var av den sjeldne sorten - en ærlig politiker som høstet beundring og tillit fra alle sider i politikken. "Det handler om lederskap" var overskriften i Melbournes The Age mandag 15. oktober. Australias statsminister John Howard hadde nettopp skrevet ut nyvalg og hevdet at landet ikke trenger nytt eller gammelt lederskap, bare "riktig" lederskap. Samtidig hadde den 17. kommunistpartikongressen nettopp startet i Beijing, der Kinas femte generasjon ledere skal velges. I sin åpningstale fremhevet president Hu Jintao styresett som et sentralt tema i en tid da mange kinesere er frustrert over korrupsjon og overdrevent byråkrati.

Derfor er det gripende at aviser i Storbritannia og Australia har hyllet Kim Beazley Senior, en av Australias fremtredende politikere som døde fredag 12. oktober. I dag synes politikk ofte å være redusert til en vitenskap om PR og fokusgrupper, og politikernes oppgave ser ut til å være å finne den sagnomsuste "middelveien" og modig erklære "her står jeg". Resultatet er at i stedet for lederskap har vi fått "følgerskap". Beazley var ikke en slik politiker. Statsminister John Howard beskrev ham som "en svært prinsippfast mann" som var "båret av en sterk kristen tro". "Hans opptreden og oppførsel både i parlamentet og i den generelle utøvelsen av hans ansvar som minister satte en svært høy standard. Opposisjonsleder (Labour) Kevin Rudd sa at Beazley Senior - far til tidligere opposisjonsleder Kim Beazley - var en tjener og leder av ypperste klasse.

I en felles uttalelse med utdanningstalsmann Stephen Smith sa de at Arbeiderpartiet hadde "mistet et ikon" som hadde "gjennomført noen av de viktigste utdanningsreformene i australsk historie". "Mange av oss i parlamentet ville ikke vært her hvis det ikke var for Kims bidrag," sa de. Med slike hyllester (og løftet om en statsbegravelse) kan ikke-australiere bli tilgitt for å tro at Beazley må være en tidligere statsminister. Det var han ikke. Beazley tilbrakte 28 av sine 32 år i parlamentet i det han en gang fortvilet kalte "Hennes Majestets permanente opposisjon". Et år før australierne stemte Whitlam Labour-regjeringen til makten, sa Beazley på en konferanse i India: "Jeg har kommet til at en opposisjons sanne funksjon er å tenke bedre enn regjeringen på det tidspunktet den lykkes. Først da kan en alternativ politikk utformes og sosiale fremskritt finne sted".

Nesten tre tiår i opposisjon hadde vist ham at "spørsmålet om motiv er nøkkelen til sosial fremgang .... Hvis motivet ditt er makt, vil du mest sannsynlig forvrenge sannheten. Hvis motivet ditt er sannheten, vil du være skikket til makten". Han var utdanningsminister i bare noen få år, fra 1972 til 1975. Mange av endringene han gjennomførte, var fra hans tid i opposisjon - muliggjort fordi han var kjent som en mann med integritet som politikere fra begge sider av parlamentet stolte på. For eksempel var han i stand til å samarbeide med den liberale ministeren (senere generalguvernør) Sir Paul Hasluck om den historiske folkeavstemningen i 1967, der aboriginere for første gang ble anerkjent som australiere i folketellingen.

Da Commonwealth-regjeringen opprettet et departement for aboriginske saker, ba statsminister Harold Holt om råd fra Beazley. Senere, som utdanningsminister, innførte Beazley endringer som gjorde det mulig for aboriginere å få skolegang på sitt eget språk - tidligere hadde aboriginske barn blitt slått for å snakke noe annet enn engelsk på skolen. I begynnelsen av kampen for aboriginske landrettigheter ble det lagt fram et opprop for parlamentet. Underskriftskampanjen, som var skrevet på yolgnu matha og oversatt til engelsk, ba parlamentet om å oppnevne en egen komité "ledsaget av kompetente tolker for å høre yirrkala-folkets synspunkter". Fra opposisjonsbenkene presenterte Beazley begjæringen for parlamentet, og foreslo at det skulle nedsettes en spesialkomité, og understreket at dette ikke var "et partisk spørsmål.... Det er ikke et spørsmål om at regjeringen står for retten. Det er parlamentet som står for retten". Så skjedde noe sjeldent i australsk politikk: Paul Hasluck, den ansvarlige ministeren, reiste seg og aksepterte umiddelbart forslaget fra opposisjonen. "Jeg har bare opplevd dette én gang på 32 år", sa Beazley. Tidlig i sin politiske karriere ble Beazley sendt av parlamentet for å overvære kroningen av dronning Elizabeth II i 1953.

Han ble fascinert av ideene til Moral Re-Armament (som Initiatives of Change het på den tiden) og bestemte seg for å tilbringe en uke på IofC-senteret i Caux i Sveits på vei tilbake. Én uke ble til sju. "Jeg måtte innrømme at det jeg så i Caux var langt mer betydningsfullt for freden og fornuften i verden enn noe annet som ble gjort i australsk politikk på den tiden", husket han senere. Han aksepterte utfordringen fra en venn fra det britiske Labour-partiet om å gjøre eksperimentet med å ta seg tid alene for å søke Guds veiledning, uten å ha "noe å bevise, noe å rettferdiggjøre og ingenting å vinne for deg selv" (en sjokkerende subversiv ting å si til en politiker, sa han senere). Eksperimentet ble til en vane og et ledende prinsipp, og ga opphav til hans overbevisning om at han burde gjøre rehabilitering av aboriginene til et sentralt punkt i sitt offentlige liv. Da han flere år senere ble tildelt et æresdoktorat av Australian National University, het det i begrunnelsen: "I løpet av de siste årene har det blitt populært å anerkjenne uretten som har blitt begått mot aboriginene. Men i løpet av det siste halve århundret var dette langt fra populært. I løpet av den tiden har få mennesker gjort så mye, og ingen har gjort mer, enn Beazley for å få til denne holdningsendringen. I dag er mange kyniske når det gjelder politikere. Kim Beazley seniors eksempel viser at det er mulig å være ærlig i politikken, og at en person med integritet kan være mer effektiv i opposisjon enn mange mindre "ledere" som oppnår høye verv.