En verden fri for hat, frykt og grådighet

I en tale i Caux i juni 1949 uttalte Frank Buchman "Det mennesket ønsker, er trygghet - en verden uten hat, frykt og grådighet. [Remaking the World, side 171]

Denne visjonen i innledningen til dette nettstedet er helt sikkert en lengsel som millioner av mennesker deler og har gitt uttrykk for på ulike måter. Likevel velger mennesker, bevegelser og nasjoner gang på gang å mobilisere hat, frykt og grådighet for å forandre verden. På dette tidspunktet i historien er vi vitne til forferdelige scenarier med disse kreftene i spill.

Det palestinske folket har vært undertrykt i lang tid, og håpet om frihet og selvstendighet er i ferd med å svinne hen. Dessverre bar Hamas' grusomme angrep den 7. oktober preg av å være utført av mennesker som har næret hat i årevis. I sin hevn synes den israelske regjeringen å være drevet av ekstreme nivåer av hat og raseri. Uskyldige palestineres liv ser ikke ut til å bety noe. Slaktingen av mennesker er nådeløs.

Vi kan gå til Ukraina. Russland forsøker å knuse en nasjons identitet for å gjenoppbygge sin egen tapte ære og makt. Vi kan dra til borgerkrigen som raser i Sudan, eller Myanmar. I USA puster Trump til fryktens og hatets krefter for å komme tilbake til makten. I det nylig avholdte valget til Europaparlamentet utnyttet ulike politiske partier folks frykt for masseinnvandring.

Frykt og hat blir brukt som drivstoff i kampen for en bedre fremtid.

Noen av vennene mine på skolen var glødende tilhengere av en marxistisk revolusjon for å oppnå et rettferdig samfunn. Men da vi lærte om den franske revolusjonen, spurte læreren vår: Hvorfor drepte revolusjonen sine egne barn? Det ble klart for meg at hat rett og slett ikke kan være drivstoff for frigjøring og det vanskelige arbeidet med å bygge et rettferdig samfunn. Da jeg reiste til Latin-Amerika og arbeidet for MRA/IofC på 1970-tallet, så jeg at frykt kan være en sterk drivkraft for det motsatte av det folk lengter etter. Frykten for kommunistiske revolusjoner førte til brutale militærdiktaturer.

Idealer beskriver ofte det uoppnåelige og blir avskrevet som illusjoner. Men som alle vet som har sett på høydehopp i friidrett, gjelder følgende regel: Med mindre du stadig hever listen, hopper du ikke høyere. Idealer handler alltid om å strebe etter perfeksjon, å komme nærmere, men aldri helt nå dem. For meg er ordene om en "hatfri, fryktfri og grådighetsfri verden" evige lys av håp som fortsetter å blafre i kalde vindkast og mørke. De er ord skrevet på hvite skyer som kan vike for mørke, illevarslende skyer og forsvinne bak horisonten. Men de vil alltid dukke opp igjen og inspirere.

Jeg har gjort en bevisst utelatelse så langt. Jeg har knapt nevnt grådighetens makt. I likhet med de to andre destruktive kreftene er grådigheten pakket inn i et språk som bedrar oss, men denne i enda større grad. Ta frykten før jeg går videre til grådigheten. Folk ønsker å beskytte sin kultur og identitet. Mange nyankomne har vokst opp i samfunn som er revet fra hverandre av vold. De vil ta med seg sine konflikter, og til en viss grad er dette sant. Problemet er at frykten hindrer oss i å se medmennesker i nød. Den skaper splittelse.

Hva så med grådighet? Vi har brukt noe innpakningspapir som ikke akkurat er uselvisk, men som definitivt er mer akseptabelt enn grådighet. I årevis har vi blitt fortalt at egeninteressen er inngrodd i vår menneskelige natur, og at den gjennom god organisering vil kanaliseres til å bygge et bedre samfunn for oss alle. Friheten til å søke fordeler og egen vinning vil oppmuntre til kreativitet og initiativ. Og det er ikke til å stikke under en stol at vi har et økonomisk system som har gitt oss en stadig høyere levestandard og imponerende teknologiske fremskritt.

Jeg kan se den sjokkerende luksuriøse livsstilen til de rike og superrike og bli sint over grådigheten deres. Men hva med de millioner av vanlige mennesker som har klart å komme seg ut av fattigdommen og nå nyter en god levestandard? Jeg går gjennom vårt store, lokale kjøpesenter. Rekker og hyller med en utrolig overflod av produkter. Så mange typer mat, klær, verktøy, elektronisk utstyr, bøker, kjøkkenutstyr. Utvalget er overveldende. Er ikke alle disse menneskene rett og slett bare mennesker som nyter godt av et samfunn og et økonomisk system som har nådd et svært avansert utviklingsstadium? De er neppe drevet av grådighet.

Jeg tror det ligger en ubehagelig sannhet skjult i denne tilsynelatende suksessen. I vårt forbrukersamfunn er "nok" aldri nok, "nok" er "litt mer", og vi gir oss aldri. En hærskare av mennesker som jobber med markedsføring og reklame, sørger for at vårt ønske om noe mer og bedre hele tiden stimuleres. Internett har gitt dem tilsynelatende uendelige muligheter til å nå inn i privatlivet vårt og få oppmerksomheten vår. Grådigheten til noen få har blitt forvandlet til en rastløs jakt på litt mer hos millioner av mennesker.

Da våre europeiske forfedre "oppdaget" resten av verden, begynte de en utnyttelse av naturressurser og sine medmennesker, drevet av en grådighet som fikk harde og brutale konsekvenser. Slaveriet var en av de verste forbrytelsene, men det finnes et endeløst spor av undertrykkelse, ydmykelser og miljøødeleggelser. På den ene siden er vår utvikling en imponerende prestasjon. På den andre siden er det elendighet og ødeleggelse, og noen av røttene til denne suksessen er ren grådighet.

La oss ikke la oss lure av innpakningspapiret. I diskusjonene med venner var jeg overbevist om at hat ikke kunne bringe oss i nærheten av sann rettferdighet, men jeg var ikke like klarsynt når det gjaldt grådigheten som ligger til grunn for vårt eget økonomiske system.

Frank Buchman var lidenskapelig opptatt av å gi et svar på nazismens og kommunismens ideologier i årene før, under og etter andre verdenskrig. Han var dypt bekymret over at materialismen var blitt ideologien i hans hjemland USA. Men var han, og alle vi som har fulgt i hans fotspor, klar over den farlige motoren som kverner i hjertet av vårt økonomiske system? En motor drevet av grådighet, som bryter ned miljøet vårt, en trussel ikke bare mot vårt åndelige og moralske liv og vårt forhold til Gud, men mot selve vår eksistens.

En av kjernesannhetene i IofC er at mennesker kan forandre seg, både når det gjelder motivasjon, formål og handlinger. Og vi har ofte sitert Dr. Hans Boeckler, formann for fagforeningene i det som på den tiden var den britiske sonen i Vest-Tyskland: "Når menneskene forandrer seg, forandrer samfunnsstrukturen seg, og når samfunnsstrukturen forandrer seg, forandrer menneskene seg". [Remaking the World, side 172-173]

Jeg har blitt stadig mer misfornøyd med måten jeg har brukt disse ordene på. Initiatives of Change ble født innenfor den europeiske og amerikanske kulturen og samfunnet. Har utfordringen til våre strukturer vært begrenset til rammene innenfor vårt økonomiske system, men holdt seg borte fra å rokke ved selve fundamentet for det?

Når jeg vender tilbake til overskriftens visjon og kraften i disse kreftene i dag, føler jeg meg ganske hjelpeløs. Men jeg tror Buchman traff spikeren på hodet da han sa

"En ytterlighet av det onde må møtes med en ytterlighet av det gode. En fanatisk etterfølgelse av det onde med en lidenskapelig jakt på det gode.... Bare en lidenskap kan kurere en lidenskap. [Buchmans tale The Answer for any 'ism' - even materialism' på 10-årsdagen for lanseringen av Moral Re-Armament. Å gjenskape verdenside 163]

Denne lidenskapen handler ikke om fanatisme, men om engasjement og et åpent hjerte som deler andres smerte.