Damásio Cardoso

Havnen i Rio de Janeiro var preget av stadige konflikter og endemisk uorden. Mange arbeidere bar våpen eller kniv. Ran og streiker førte til så store tap av varer at forsikringsselskapene innførte en tilleggsavgift på all last som gikk gjennom Rio.

Damásio Cardoso var en av streikelederne i havnen, en tøff og stolt kranfører, født i Amazonas og av urfolksslekt. Konflikten mellom ham og Nelson Marcellino, lederen for en annen havnefront, var så stor at Damásio nesten drepte ham, for han var sikker på at en av dem måtte miste livet for å løse dette dramaet. Det Damásio ennå ikke visste, var at Nelson hadde oppdaget en ny måte å løse konflikter på da han kom i kontakt med folk fra Rearme Moral - RM - i Santos under et av inspeksjonsbesøkene sine.

"Jeg advarte Nelson om at hvis han prøvde å jobbe, ville det koste ham livet", sier han. Denne måten å gjøre opp for seg på var vanlig i havnen. "Jeg var forberedt på trøbbel. Jeg hadde en ekstra revolver i tillegg til den jeg alltid bar, pluss en kniv. Jeg tok med meg en gruppe velbevæpnede kamerater til depotet. Vel fremme henvendte jeg meg til Nelson: Hvis han rørte seg, ville jeg skyte."

"Jeg forventet en voldsom reaksjon. Til min overraskelse snakket han rolig. Han fortalte meg hvor lei seg han var for at vi var fiender, for i virkeligheten sto vi begge på arbeidernes side. Men vi kom til å kjempe på feil måte. Han fortalte meg om en ny oppgave som ventet alle havnearbeiderne og som krevde at de sto sammen. Til min overraskelse innrømmet han til og med at han selv hadde gjort feil, og at det brasilianske havnearbeiderforbundet ikke var uklanderlig".

Damásio trodde ikke sine egne ører og lurte hele tiden på hva som lå bak denne feigheten - var det et triks? Og han fant seg selv i å holde tilbake det planlagte angrepet. Men Nelsons holdning inspirerte Damásio til en begynnende forandring.

I august 1954 fløy Nelson og Damásio til Caux sammen med 84 medlemmer fra Rio, Santos og São Paulo i et fly spesialchartert av Villares og andre industriherrer. De fikk støtte fra flere regjeringsministre, som påtok seg ansvaret for reiseutgiftene til delegatene fra sine respektive departementer (for eksempel transportministeren i forhold til havnearbeiderne). Turen bidro til å skape nye holdninger, noe Damásio rapporterte til transportministeren. Han snakket også om det med statsoverhodet, Getúlio Vargas, under et møte med en delegasjon havnearbeidere. Svært direkte fortalte Damásio presidenten at han tidligere hadde gått i blinde, men at han nå - uten å nøle - hadde bestemt seg for å leve et kompromissløst liv og bare søke det som var i samsvar med de moralske standardene han trodde på. Deretter fortalte han at han hadde til hensikt å kjempe for at statsmenn skulle basere politikken sin på det samme grunnlaget.

Men Damásio og Nelsons hjemkomst var vanskelig. Alle i havnen kjente til deres reise sammen og deres offentlige uttalelser, der de lovet å kjempe side om side for å fremme disse nye ideene. Dette skapte splid. I tillegg steg levekostnadene raskt, og akkurat det året, 1953, endte uten at havnearbeiderne fikk noen lønnsøkning. De ba om en økning på 50 %, noe selskapet aksepterte, forutsatt at det fikk lov til å heve sine egne satser. Arbeiderne gikk med på å vente på regjeringens avgjørelse. Men regjeringen lot bevisst vente på seg, og arbeidsminister João Goulart overtalte hertugen av Assis og hans medarbeidere, som han hadde forbindelser til, til å streike i protest mot selskapets holdning. Damásio, som fortsatt er visepresident i fagforeningen, mente at dette var et rent politisk forslag som han ikke kunne la stå uimotsagt.

"Jeg bestemte meg for", forteller han, "å dra på en rundtur i havnen med et skiftelokomotiv som vi festet et brasiliansk flagg med påskriften 'Boikott streiken' på. Vi gikk fra lager til lager og forklarte situasjonen. Da vi kom frem til skur 7, ble lokomotivet omringet av en gruppe menn som allerede ventet, og det oppstod slagsmål. De tok tak i meg og holdt meg fast mens en av dem slo meg med en flaske. Jeg våknet opp på sykehuset med elleve sting i hodet og var heldig som var i live. Da en av vennene mine så meg falle, trakk han pistolen sin og ropte: "Den første som rører Damásio igjen, skyter jeg". Dessverre var det noen som løp hjem til meg og fortalte kona mi, Nair, at jeg var blitt drept. Nair, som var gravid på det tidspunktet, fikk sjokk og fødte vårt sjette barn to måneder for tidlig. Vår lille Angelina ble født med deformerte ben".

Damásio var overveldet av sinne, men holdt likevel igjen. Hvis Gud ville ha ham i live, ville det være av en grunn. Han måtte velge lydighet, ikke opprør. Han følte at han ikke skulle prøve å hevne seg på overfallsmannen, men gjøre ham til sin venn så snart han ble frisk igjen. Dette tok tid. Hver gang overfallsmannen så ham, flyktet han. Til slutt møttes de og forsonte seg.

Nelson, Damásio og vennene hans begynte å møtes oftere og reflektere dypere. De innså at de selv ikke var unntatt fra det de beskyldte de lyssky politikerne for. Blant havnearbeiderne var det for eksempel en utbredt vane å løfte varer, særlig matvarer, angivelig for familiens behov, men som noen ganger krevde lastebiler! En gruppe ønsket å minimere denne praksisen og redusere den til et rimeligere nivå. Han innså at ingenting ville endre seg hvis han ikke sluttet med all denne praksisen samtidig, og det tok ikke lang tid før hans eksempel ble fulgt.

Vaner endres ikke over natten. En av vanene var å aldri gå ut ubevæpnet. Fra det øyeblikket man oppdaget at uenigheter kunne løses uten å ty til vold, var det ikke lenger nødvendig å være konstant bevæpnet. Det krevde imidlertid mot å legge fra seg våpnene. "Det tok litt tid", forteller Damásio. "Jeg sa til meg selv: Selg de to revolverne dine. Det holder med én kniv. En hendelse som kunne ha endt tragisk, fikk meg også til å gi fra meg kniven. En dag kom noen venner bort til meg og kom med alle mulige sårende og personlig krenkende bemerkninger. Først klarte jeg å beherske meg, men så ble en av dem så fornærmende at jeg glemte alle mine gode forsetter, tok frem kniven og stakk ham i skulderen".

Frem til da hadde kvinnene blitt holdt utenfor mannens aktiviteter og møter. Nå ble de involvert. Damásio hadde levd sammen med Nair i tjue år, og de hadde syv barn. Men engasjementet hans hadde aldri gått så langt som til å gjøre henne til sin kone. En morgen kom han på tanken om å gjøre det, for å regulere familiens status overfor Gud og verden. Bryllupet fant sted 29. desember 1956. Før seremonien gikk han og Nair til skrifte, hun for første gang på mange år, han for første gang. Han var noe engstelig. Presten hadde satt av begrenset tid, og hvordan skulle han med sin fortid kunne fortelle alt? Barna var til stede og kledd i hvitt i foreldrenes bryllup, alle på rekke og rad, i alderen to til femten år, bedårende. Angelina var der, beina hennes var blitt sterke nok til at hun kunne gå sammen med de andre.

En ny ånd spredte seg sakte blant havnearbeiderne. Havnearbeiderne i Rio nøyde seg ikke med det de hadde oppnådd hjemme, men følte behov for å fortelle andre om det de hadde oppnådd, og de begrenset seg ikke til Brasils grenser. I 1956 dro seks av dem, deriblant Damásio, til Buenos Aires etter invitasjon fra den argentinske arbeidsministeren. I 1959 startet de et nytt selskap. De laget filmen"Men of Brazil". Dette gjorde det mulig for dem å dele erfaringene sine med flere. Det skjedde ikke uten oppofrelser. Ved flere anledninger ga hundre menn avkall på dagslønnen sin for å delta i filminnspillingen.

Den franske versjonen ble vist for første gang i Frankrike 23. mars 1961 i Blanc-Mesnil, en industriforstad nord for Paris, i nærvær av Bernard Hardion, som nettopp hadde kommet hjem fra et sju år langt opphold som ambassadør i Brasil. I sine innledende bemerkninger minnet diplomaten om de katastrofale forholdene i havnen i Rio da han kom til landet. Så fikk han høre om forandringen som havnearbeiderne hadde skapt. "En dag", sa han, "møtte jeg hovedpersonene i filmen dere nå skal se. Det er spesielt ett poeng som er like ekstraordinært som selve historien. Det er en ekte historie, uten skuespillere, uten fiksjon; et menneskelig drama som leves av menn som er våre brødre. Disse brasilianerne, som jeg kjente og elsket, fant en vei til visdom og brorskap. De kom til den konklusjon at deres erfaringer hadde et budskap som ville interessere andre nasjoner."

Kilder:

- Daniel Dommels' bok "Moralsk opprustning i Latin-Amerika".