Luis Puig

Unge Luis Puig var en av de ansatte i det tidligere PanAm Airlines i Guatemala. Den lokale sjefen i selskapet var imponert over det han ble fortalt om løsningen på en konflikt som berørte selskapet i USA. Han inviterte en gruppe fagorganiserte ansatte til å delta på de kommende konferansene i Mackinac. Det var ikke mange av de ansatte som var interessert i invitasjonen. Én av dem var nysgjerrig. Det var Luis Puig, radiokringkaster, aktivist og konfliktsekretær for partiet og Acción Revolucionaria. På vegne av noen av kameratene sine foreslo Luis å sende en delegasjon. Med sin radikale tilnærming var han nysgjerrig på hva som foregikk der.

Han fant en mengde mennesker fra hele verden og med svært ulik bakgrunn, forent i ønsket om å jobbe sammen for en bedre fremtid for verden. Kunne dette virkelig føre til ekte og varig forandring?

Kort tid etter Puigs ankomst ble han bedt om å møte Frank Buchman. Han tenkte at dette ville være hans sjanse til å sette tingene på spissen, stille "sjefen" noen gode dialektiske spørsmål og se hvordan de ville bli håndtert. Buchman inviterte ham til å delta på et møte med flere flyselskaper der noen amerikanske piloter fortalte hvordan selskapene deres hadde løst langvarige konflikter som var i ferd med å splitte dem.

Dagen etter møtte Puig den italienske kommunistaktivisten Angelo Pasetto. Her trodde Puig at han endelig ville finne noen som ville forstå ham. Men Pasetto begynte å snakke om Gud. Puig skvatt til.

- "Hvordan kan du snakke med meg om Gud, når du er opplært i dialektisk materialisme som meg?"

- "Du jobber med elektronikk, ikke sant? Når du går inn i et rom, slår på lyset og det ikke virker, hva sier det deg?"

- "Kanskje glødetråden eller en sikring har gått."

- "Så du slår på bryteren inni deg. Du ser ikke noe lys og konkluderer med at Gud ikke finnes i stedet for å lete etter kortslutningen i livet ditt."

- Pasetto slapp ut en latter. Puig stormet av gårde.

Litt senere foreslo en engelskmann for Puig at de skulle tilbringe litt tid sammen i stillhet og skrive ned den dypeste tanken de kunne komme på. Puig forsøkte å løpe fra ideen. Mannen insisterte og fikk ham motvillig til å gå med på å møtes litt senere samme kveld kl. 18.00.

Ved 20-tiden ble han enig med vennene sine om å gå til rommet der han skulle ha møtt engelskmannen. Han kunne da fortelle at han hadde gått til rommet som avtalt, uten å si nøyaktig klokkeslett, og at han ikke hadde funnet noen der. Da han åpnet døren, sto engelskmannen der og ventet på ham. "Å," sa han med et bredt smil og uten et bebreidende ord. "Du har tatt med deg medlemmene av delegasjonen din. La oss sette oss ned sammen og ha en rolig stund." Så satte de seg ned, avvæpnet. I tankene til hver enkelt gjest, inkludert personaldirektøren for PanAms Guatemala-kontor, dukket det opp tanker som berørte følsomme punkter i livet deres.

Luis Puig tenkte på tre ting han måtte gjøre: levere tilbake varene han hadde forsynt seg av i smug, reparere forholdet til en jente og be moren om unnskyldning for at han var bitter på henne. Foreldrene skilte seg da han var seks år gammel. Da bestemte dommeren at søsteren skulle bo hos moren og han hos faren. Ingen forklarte noe for ham, og lenge trodde han at moren hadde forlatt ham. Når vennene på skolen spurte ham om moren, visste han ikke hva han skulle si. Han endte opp med å si at han ikke hadde noen mor. Motviljen mot moren ble etter hvert til et hat mot hele samfunnet.

Puig hadde kommet til Mackinac med sosiale og politiske bekymringer. Da han kom hjem, hadde han tatt personlige avgjørelser som skulle få vidtrekkende konsekvenser. Han oppsøkte moren, forsonte seg med henne og gjenopprettet kontakten med søsteren og halvbrødrene. Der han hadde såret mennesker, løyet eller stjålet, forsøkte han å gjøre opp for seg gjennom ærlige unnskyldninger og erstatning. Samtidig utviklet hans syn på Latin-Amerikas problemer seg. Ville den første betingelsen for realistisk handling være at han handlet i samsvar med de nye ideene han hadde fått? Reformene som marxistvennene hans ønsket, virket helt riktige, men metodene deres var tvilsomme. På den annen side var de katolske kristne, som forkynte kirkens sosiallære, alltid forent i en felles sak med godseierne og forretningsmennene. Luis følte at han måtte formidle budskapet han hadde mottatt til begge sider.

Puig forble aktiv i fagforeningen sin. Andre fagforeningsledere, hvorav noen nylig hadde motarbeidet ham, kom og ba ham bli med på å reorganisere fagbevegelsen. Dette ville uunngåelig komme i konflikt med regjeringens ønsker. Det vakte også motstand fra politiet. Puig foreslo at kameratene skulle bruke litt tid hver for seg til å tenke over hva som var den beste måten å gå frem på, og deretter utveksle ideer. Den felles tanken som dukket opp, var at de burde be om et møte med statsoverhodet og snakke åpent med ham. Det ville ikke bli lett, for det var mye han ikke ville ønske å høre.

Presidenten tok imot dem på kontoret sitt i nærvær av væpnede vakter. De uttrykte kort og godt hva de hadde planlagt å si: "Du baner vei for den verste undertrykkelsen arbeiderne i dette landet noensinne har opplevd. Vi tror at du er oppriktig. Gjør noe for å endre dette utfallet."

"Ingen av dere har samarbeidet med kommunistene?" spurte presidenten.

"Jo", svarte Puig, "men jeg lærte også å elske landet mitt slik det er, og å arbeide for å gjøre det til det det bør være, ikke for å se hvem som har rett, men hva som er rettferdig."

Oberst Armas ba dem sette seg ned og beordret vaktene til å forlate rommet. "Jeg stoler på dere fordi dere er ærlige. Mange av dem som påstår at de er mine venner, smigrer meg bare. Jeg tror vi kan gjøre forretninger. Lover for arbeidere er ikke min spesialitet. Jeg er en militær mann. Målet mitt var å fjerne kommunistene fra makten."

Til alles overraskelse bekreftet han de tidligere sosiallovene, og innførte kun hensiktsmessige tiltak for å forhindre at notoriske ekstremister skulle overta ledelsen av fagforeningene.

Litt senere ringte han Puig igjen. "Fortell meg hva som har forandret deg", spurte han. Puig fortalte ham det og foreslo å møte noen av vennene hans. Presidenten tok imot dem i presidentpalasset. Han ba Puig komme tilbake igjen. Det var tydelig at han var på utkikk etter en god filosofi som kunne styre politikken hans. "Det skal holdes en ny konferanse i Mackinac", sa Puig. "Hvorfor sender du ikke noen du stoler på?" "Jeg sender en representant for opposisjonen", svarte Armas, og det gjorde han.

I 1954 var Luis Puig en av grunnleggerne av den guatemalanske fagforeningskongressen, og i 1956 ble han sendt som delegat til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i Genève. Puig lurte på hva han kunne få ut av dette forholdet til en diktator, en mann som samtidig var oppriktig på jakt etter en vei fremover og som hadde begynt å ta skritt for å eliminere korrupsjonen i regjeringen.

23. juli 1957 ble Castillo Armas myrdet av en av sine livvakter, som deretter begikk selvmord. Det ble ikke funnet noe motiv for forbrytelsen. Guatemala ble kastet inn i en lang periode med ustabilitet. Puig mente at han for øyeblikket ikke kunne gjøre mer i sitt eget land for å følge den kursen han hadde staket ut for seg selv, og som han ønsket å bruke all sin energi på fremover. Han emigrerte til Brasil, der han til sine dagers ende dedikerte seg til å lære opp brasilianske borgere i verdiene som ligger til grunn for moralsk opprustning, nå Initiatives of Change, ved Center for Moral Rearmament i Petrópolis.