Det mest vidunderlige i verden

Da min kone Helen var åtte år gammel, spurte bestefaren hennes, som elsket å stimulere fantasien til barnebarna sine, en gang en gruppe av dem: "Hva vil dere si er det mest vidunderlige som finnes i verden?" Alle tenkte seg om en stund, og så begynte de å svare: en kjærlig familie, mat, et esel (denne tok ikke spørsmålet særlig alvorlig!), et fint hus... Helen tenkte seg om - og kom så med sitt svar. Vann!

Mer enn 65 år senere var Helen medstifter av en frivillig organisasjon som heter ARMOUR (Action For Responsible Management of Our Rivers). Året var 2015, og i to uker hadde urenset kloakk fra Sør-Afrikas største avløpsrenseanlegg i Johannesburg, Northern Works, strømmet ut i en av provinsens største elver, Jukskei.

En venn som bodde ved siden av Jukskei-elven, ringte Helen i desperasjon for å spørre hva som kunne gjøres med den stinkende kloakkforurensningen fra oppstrøms, som var blitt rapportert til myndighetene uten at noe ble gjort.

Vi var rådville helt til Helen bestemte seg for å starte en underskriftskampanje for å prøve å legge mer press på Johannesburg Water, som er ansvarlig for Northern Works. Underskriftskampanjen ble sendt til venner og bekjente langs eller i nærheten av elven - og så var kampanjen i gang.

Underskriftskampanjen ble sendt til Johannesburg Water og over 60 medier, frivillige organisasjoner, lokale og nasjonale myndigheter og offentlige organer, og påviste forbrytelsen med åpenbar forurensning av en viktig elv. Responsen var interessant.

Dagen etter at oppropet ble sendt ut, ble jeg oppringt av en ansatt ved Public Protector's Office. "Jeg er her på Northern Works", sa han. "Jeg kan se hva som skjer. Kloakken ledes forbi verket mot en slamdam som er for full til å håndtere den, og så går den ut i elva. Men hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke stenge verket!"

Det var første og eneste gang jeg har blitt spurt direkte av en høytstående embetsmann om en løsning på et alvorlig problem. Dessverre hadde jeg ikke noe svar til ham.

Men Johannesburg Water kom med et overraskende raskt svar. Deres General Manager: Operations kontaktet meg for å takke oss for det presset vi hadde lagt på Johannesburg kommune, og sa at de hadde klart å skaffe nødfinansiering for å starte rehabiliteringen av vannverket (alt vedlikehold hadde blitt trukket tilbake flere måneder før dette!).

Et momentum var skapt; ARMOUR var født som en kampanje for å gjenopprette helsen til vannveiene våre.

Etter hvert som ARMOUR begynte å etablere seg som en seriøs NGO i vassdragssektoren, bestemte Helen seg for å bruke Facebook til å øke bevisstheten om elvenes elendige tilstand så bredt som mulig over hele Sør-Afrika.

Helt fra starten i 2016 satte Helen et spesifikt preg på det. Den skulle ikke bare publisere ARMOUR, men bli en nettverksplattform for alle initiativer for å rydde opp i og restaurere elver og våtmarker over hele landet.

"Vi har vært med på mange elveryddinger opp gjennom årene, og jeg liker veldig godt å plukke søppel. Jeg synes det er avslappende, og det er også menneskene du møter - i alle aldersgrupper og med de forskjelligste bakgrunner - fra bedriftsledere til søppelplukkere som lever av avfallet de kan resirkulere", sier Helen, som nå er 83 år gammel. "På elva er alle likeverdige."

Denne "likeverdige innsatsen" - og ARMOUR er bare ett av mange initiativer og frivillige organisasjoner som er involvert - bygger bro over skillelinjene i samfunnet vårt. Rase- og kulturforskjeller og hierarkier legges til side, og alle jobber side om side for å gjøre en forskjell, én elv om gangen.

I tillegg til å bygge relasjoner på tvers av de tradisjonelle skillelinjene i samfunnet mens vi renser vassdragene våre, er det en annen sideeffekt som ofte blir oversett, men som har en dyptgripende effekt på landet. Nye og omsorgsfulle lokalsamfunn skapes rundt en visjon om å "gjenopprette det som er vårt" - grupper av alle raser og klasser som tar på seg å rydde opp i byene og forstedene sine og rehabilitere det som har gått i oppløsning på grunn av korrupsjon, dårlig forvaltning og udugelighet fra mange lokale myndigheters side. Mens politikk har en tendens til å splitte folk, forener disse nye lokalsamfunnene dem.

Helens engasjement for "mennesker og planeten" har dype røtter. Foreldrene hennes, Mike og Marguerite Horn, som i mange år drev jordbruk på et vanningsanlegg i hjertet av Sør-Afrika, var et enestående eksempel på dyp omsorg for andre. Begge møtte MRA mens de studerte på universitetet, og de var en del av bevegelsens ryggrad i Sør-Afrika hele livet. Pieter, hennes yngre bror, og hans kone, Meryl, har vært heltidsarbeidere i MRA/IofC i mer enn 50 år.

Som ung, på 1950-tallet, besøkte hun og familien to pionerfamilier i Karoo, et tørt, halvørkenaktig område i den sørlige delen av Sør-Afrika. Rubidges og Kingwills gjorde et dypt inntrykk på Helen - og senere på meg da vi besøkte dem med vår egen voksende familie.

Roland (Roly) Kingwill var mer enn bare en pionerbonde i et ubarmhjertig landskap. Han var tidlig ute med å innføre bærekraftig jordbruk i Sør-Afrika. Dette begynte da han og kona Moira møtte to medlemmer av Oxford Group, Peter og Betty Phillips, på 1930-tallet. Visjonen om en verden i trøbbel som kunne forandres av mennesker som dem selv, fanget Kingwills fullstendig.

Roly begynte å tilbringe dagens første time i stille bønn og lytting. Og noen dramatiske tanker begynte å forme ham. En av dem skulle få stor innflytelse på måten han drev jordbruk på. "Jeg så skadene som jorderosjon (og overbeiting) forårsaket, ikke bare på gården min, men i hele Karoo", skriver han i boken sin, Anchors in the Karroo. "Jeg var bekymret, og i min enfoldighet tenkte jeg at Gud kanskje ville gi meg en god plan for hvordan vi kunne takle dette nasjonale problemet."

Og det gjorde Gud. "Begynn med din egen gård. Reduser buskapen med en tredjedel. Innfør rotasjonsbeite." I 1938 fantes det ingen ekspertveiledning fra landbruksmyndighetene når det gjaldt denne radikale løsningen. Etter å ha kjempet med de alvorlige økonomiske konsekvensene av en slik beslutning, svelget Roly hardt og fulgte sin egen veiledning. Med det ble han en pioner innen ansvarlig og bærekraftig jordbruk i SA.

"Det var den ekstraordinære omsorgen for livet i Karoo - for arbeiderne og for miljøet - som Rubidges og Kingwills viste uten å gå på kompromiss", sier Helen. "De var en helt annen type bønder. De ble inspirert til å gjøre ting som ingen andre bønder gjorde på den tiden - de forvaltet jordene og vannet sitt, reduserte antallet dyr på beite for å beskytte og gjenopprette gressmarkene, til tross for hva det kostet dem i kampen for å skape et levebrød i et så tøft jordbruksmiljø."

Kanskje var Helens besluttsomhet om også å gjøre det hun kunne for å ta vare på miljøet og vannveiene hennes et uttrykk for det hun hadde fått innprentet i seg fra barndommen. Og for å hedre den hviskingen i øret hennes for så mange år siden, som fortalte henne at vann var "det mest vidunderlige i verden".

Lenke til ARMOURs Facebook-side med 8 100 medlemmer