Hopp til hovedinnhold

Hva kan jeg gjøre?

Vi kan ikke vite på forhånd hvilken kjede av hendelser vi kan utløse ved å følge samvittigheten vår

Denne siden er automatisk oversatt.

"Men hva kan jeg gjøre?" Dette er ofte et retorisk spørsmål for millioner av mennesker, for det er en dypt forankret overbevisning hos mange av oss at individuell innsats er nytteløs. De som mener noe annet, blir betraktet som idioter.

Det er sant at visse typer politiske regimer gjør alt som står i deres makt for å ekskludere mennesker fra beslutningsprosesser på alle nivåer. Denne politiske fremmedgjøringen skaper en stor fristelse, for selv når den enkeltes innsats kan endre situasjonen på en positiv måte, er folk ikke lenger klare til å ta ansvar og har ingen ideer å komme med.

Denne logikken fører oss videre: Hvis vi ikke kan påvirke samfunnet vårt positivt, kan vi heller ikke påvirke det negativt. Selv når vi selv er personlig involvert i korrupsjon, føler vi ikke at vi har noe ansvar. "Hvem er vi som skal være ansvarlige? Vi er ingen." Det er vår neste, myndighetene, systemet, som må få skylden. Å skyve skylden over på noen eller, enda bedre, på noe upersonlig, er roten til det onde. Det føles alltid bedre å være offer enn gjerningsmann. Men når rollen som hjelpeløst offer som av og til "tvinges" av uovervinnelige onde krefter til å gjøre fæle ting, blir vår andre natur, får det forferdelige konsekvenser - og ondskapen har ingen ende.

Men hvordan kan jeg tro at mine personlige valg betyr noe i en større verden? All min erfaring synes å fortelle meg at jeg er liten, alene og frakoblet. Eller gjør den det?

Da jeg jobbet på et av Moskvas universiteter, var det en periode da myndighetene tvang ulike lærestoler og institutter til å slå seg sammen og danne mye større institutter og lederstillinger med bredere ansvarsområder. Jeg var instituttleder ved et lite institutt som underviste i fremmedspråk for realfagsstudenter. Instituttet mitt ble slått sammen med tre andre institutter uten vårt samtykke. Den nye instituttlederen satte i gang et prosjekt som gikk ut på å tvinge studentene til å kjøpe bestemte lærebøker, og hvis de ikke adlød, ble de truet med utvisning. Det var et direkte brudd på russisk utdanningslovgivning. Lærerne ble også mobbet til å bli med på prosjektet, og for mange virket det som om de ikke hadde noe valg. Likevel nektet mine kolleger og jeg å la oss trekke inn i korrupte aktiviteter, og vi ble aldri direkte straffet for vår motstand.

Samtidig gjorde det å være en del av et ustrukturert og absurd stort og korrupt organ, der vi ikke fikk komme til orde, lærerne grundig mismodige, og noen forlot universitetet for godt. De som ble igjen, lengtet etter å bli en selvstendig enhet igjen.

Halvannet år senere fikk universitetet ny rektor, og det åpnet seg et lite vindu der vi kunne handle mer besluttsomt. Vi skrev et brev til de nye universitetsmyndighetene med argumenter for hvorfor det av hensyn til effektiviteten i språkundervisningen var viktig å ha en spesialisert avdeling for språkundervisning for realfagsstudenter. Plutselig ble argumentene våre hørt, og selv om det fulgte måneder med kamp, fikk vi til slutt tilbake vår tidligere status. Vi ble ikke et ideelt institutt etter det - men vi ble et langt mer motivert og kreativt kollektiv som var i stand til å sette i gang fruktbare initiativer til fordel for studentene.

Det var en veldig lokal sak som ikke hadde noen innflytelse på noen større saker i landet mitt, men den overbeviste meg og, håper jeg, noen av kollegene mine om at det å holde seg til loven og etikken i alle situasjoner er det eneste riktige å gjøre, selv om det i begynnelsen kan virke håpløst. Det som trengs, er tillit til at hvis man følger sin indre stemme, vil man på en eller annen måte få nødvendig hjelp - slik det skjedde med vårt lille kollektiv under vår vanskelige reise.

Florence Nosley, en IofC-"eldste" fra Frankrike, fortalte nylig sin egen historie om et personlig initiativ som for meg virker svært oppmuntrende. I mai i år ble hun utfordret av uroligheter som startet i Ny-Caledonia - et sted som ligger så langt unna Frankrike at vanlige mennesker sjelden hadde tenkt så mye på det før. Selv i franske medier dukket det bare opp i nyhetene når ting gikk galt der. Selv om Florence selv alltid hadde vært bekymret for situasjonen, kunne hun ikke se for seg hvordan hun kunne hjelpe. "Jeg begynte å stille spørsmål", sier Florence, "ikke bare om Ny-Caledonia, men om livet generelt og om forholdet mellom mennesker. Hun skrev noen få linjer og sendte dem til noen aviser som "Leserbrev". Artikkelen hennes foreslo ikke en ferdig løsning, slik mange ville være fristet til å forhaste seg, men foreslo at i stedet for å krangle og krangle, burde ikke alle franskmenn "snakke om at alle burde komme frem til en bedre forståelse av situasjonen"? En universell løsning på enhver krise, skrev Florence, "kunne være ordene "Lytt, reflekter, forstå, lær, og (gjenopp)bygg"".

Til hennes overraskelse ble brevet publisert i to aviser. Selv om hun ikke ante hvilke reaksjoner de utløste hos leserne, følte hun seg oppmuntret til å ta enda et skritt. Etter at president Macron oppløste parlamentet og skrev ut nyvalg, fikk Florence en idé om å sende disse linjene til de ti nyvalgte parlamentsmedlemmene fra hennes provins og til lederne for de ulike politiske partiene i Frankrike. Hun fikk to svar fra parlamentsmedlemmer, noe som tydet på at ordene hennes ble hørt og ga noen få beslutningstakere noe å tenke på.

Florence legger til: "Selv om det er komplisert, selv om vi ikke vet hvor vi skal, har jeg tatt et lite skritt, og jeg venter på det neste - det er det vi kan gjøre som vanlige mennesker. Små skritt som dette hjelper meg til ikke lenger å være en passiv tilskuer i disse situasjonene, men en del av løsningen på problemene som ligger bak dem.

Noen vil kanskje mene at det er for svakt å skrive brev - situasjonen i verden er så presserende at den krever en revolusjon, ikke brev.

Men noen ganger kan også brev, skrevet i det rette øyeblikk, forårsake revolusjoner. For snart to år siden intervjuet jeg Sturla Johnson, en norsk lege og MRA/IofC-frivillig, til filmprosjektet mitt. Han fortalte meg historien - hele beretningen er publisert på denne nettsiden.

Kort fortalt leste Sturla i avisen at norske myndigheter hadde bestemt seg for å gi skattefradrag for bestikkelser til selskaper som måtte betale folk i India eller Afrika for å få nødvendige forretningskontrakter. "Det traff meg virkelig," sier han. Sturla hadde jobbet som MRA-volontør i mange år i afrikanske land, og han kjente derfor korrupsjonsproblemet i Afrika bedre enn de fleste. Det var et alvorlig problem som ikke var lett å håndtere. Men bevisst oppmuntring til bestikkelser var for mye, mente han. "Jeg satte meg ned og skrev et protestbrev til finansministeren, den øverste skattemyndigheten i Norge, der jeg sa at dette var helt uakseptabelt. Og jeg fikk fire venner til å undertegne brevet sammen med meg. Resultatet ble at Sturla ble invitert av NRK til å delta i en paneldiskusjon om korrupsjon. Saken kom opp i Stortinget og ble snart diskutert over hele landet. Noen måneder senere kunngjorde finansministeren at skattefradraget for bestikkelser skulle opphøre. Kort tid etter ble det et tema i Verdensbanken, noe som i sin tur førte til en kjedereaksjon i mange land og internasjonale organisasjoner. Senere konkluderte Verdensbanken i sin World Development Report fra 1997 med at korrupsjon blokkerer for utvikling i fattige land.

"Det første du må gjøre, er å gjøre det ondet du ser, til et problem", legger Sturla til. "Og så kan man komme med ideer til hvordan man kan utforme og stoppe det.

I en av samtalene våre bemerket Sturlas fetter Jens Jonathan Wilhelmsen, en annen livslang MRA/IofC-arbeider fra Norge: "Landet beveges av mennesker - av én person, hundrevis av mennesker, tusenvis av mennesker - men mennesker. Noen har laget uttrykket "The giant are the fellows". Det er menneskene som bestemmer hvilken rolle nasjonen skal spille.

Land og kontinenter drives frem av iøynefallende, ofte usynlige valg som hver og en av oss tar hver dag, og det ville være "mindreverdig tenkning", som Frank Buchman kalte det i sin "Visby-tale", å tro at disse valgene er for små til å ha noen sammenheng med globale spørsmål. "Å redde en sivilisasjon i forfall" begynner med mitt valg om å skrive et brev eller bare holde meg til loven når ingen andre gjør det. Vi kan ikke vite på forhånd hvilken kjede av hendelser vi kan utløse ved å gjøre det, men vi kan identifisere ondskapen, lytte til vår indre stemme, reflektere over det vi hører og forsøke å løse problemet på en ærlig måte, med de midlene vi har til rådighet. Og så overlater vi revolusjonen til Gud.

Elena Shvarts, Moskva

Blog language

English

Artikkelspråk

English