Denne siden er automatisk oversatt.
Vi forventer dramatikk ved vannkanten. Og ganske riktig, da Melbourne Branch of the Waterside Workers of Australia feiret sitt 100-årsjubileum i fjor, kunne de spore 75 år med dramatiske konfrontasjoner etterfulgt av år med like dramatisk fremgang og velstand.
Melbourne ble en stor verdenshavn etter gullrushet i Victoria i 1851, da befolkningen i delstaten raskt ble syvdoblet. Så kom en nedgangskonjunktur, og tusenvis av arbeidsløse trengte seg sammen i havneområdet, noe som gjorde det vanskelig å etablere Wharf Labourers Union (i 1885). De 900 havnearbeiderne som streiket for bedre lønn og åttetimersdag, visste at det var hundrevis som ventet på å ta jobbene deres. Takket være solidariteten fra andre fagforeninger vant havnearbeiderne frem. Suksessen oppmuntret havnearbeiderne i andre havner til å organisere seg.
Melbourne er i dag Australias største havn for stykkgods, og håndterer rundt 3000 skip og 15 millioner tonn last hvert år. Også fagforeningen har vokst, og den har bidratt med to statsministre - Andrew Fisher og Billy Hughes. Likevel vedvarte et negativt image helt frem til 1950-tallet, da forbundet lå i kamp med myndigheter, arbeidsgivere og presse, og ble svekket internt av sekteriske kamper.
I dag er WWF ikke bare samlet, men har også spilt en stabiliserende rolle i australsk fagbevegelse, og en jobb i havnene er en av de best betalte. Havnearbeiderne er en fargerik gjeng. I Melbourne er halvparten av maltesisk opprinnelse, mens andre kommer fra Hellas, Irland og Øst-Europa. De fleste har kallenavn: "Dommeren" sitter på en sak hele dagen, "Glass Arms", som er for skjør til å løfte, formannen "Singlet", som alltid er på nakken vår, og "Hydraulic Jack", som "løfter" hva som helst! I 1961 kjempet to organiserte fraksjoner, den kommunistiske og den katolske, om å velge en etterfølger til Jim Healy, den føderale generalsekretæren som nettopp hadde dødd, og som hadde gitt et kraftfullt lederskap fra venstresiden og sveiset 60 havner sammen til en sterk føderasjon.
Så foreslo en gruppe menige medlemmer fra ulike politiske og sekteriske retninger en annen kandidat. Selv om de verken hadde midler eller politisk apparat, vant deres mann, Charlie Fitzgibbon, jobben og beholdt den med glans i de neste 24 årene.
Jim Beggs, lederen for denne gruppen, husker tilbake. "Som ung bryggesjauer var jeg ikke interessert i fagforeningen min. Jeg gikk aldri på møter. Hvis det var en konflikt, gikk jeg på andeskyting. Jeg bygde mitt eget hus i dette middelklasseområdet. På den tiden leste man bare om en havnearbeider som hadde stjålet, slåss eller streiket. Så jeg fortalte naboen min hvor jeg jobbet. Det var tilfeldig arbeid. Noen uker hadde jeg tre dagers arbeid - god tid til å bygge huset, men ikke nok penger til å kjøpe materialer".
En dag spurte en ny nabo over gjerdet Beggs hva han gjorde. Jim fortalte ham det. "Jeg jobber selv i vannkanten", sa naboen, Tom Uren. Han var direktør for et av de tøffere stevedorefirmaene i havnen. Da Jim jobbet sent på huset sitt, la han merke til at Uren slo på utelyset for å hjelpe ham. Vennskapet deres ble dypere. Uren hjalp ekteparet Beggs med å ordne opp i en del huslige problemer, etter prinsippet "begynn med deg selv". De snakket ofte om vannkanten. Da Uren sa at mennesker var viktigere enn profitt, skjønte Jim at Tom var annerledes enn den gjennomsnittlige havnearbeidsgiveren. Han hadde faktisk sagt opp en godt betalt jobb - av prinsipp. Jim begynte å føle at han burde gjøre en innsats for fagforeningen.
På den tiden var det få importerte Austin-biler som nådde kundene sine med klokke på dashbordet. En av dem befant seg hjemme hos familien Beggs. Jim bestemte seg for å ta den tilbake. "Det er vanskelig å stjele noe fra havnen", sier han, "men det er dobbelt så vanskelig å ta det tilbake". Men det gjorde han. Nyheten satte en stopper for samtalene på pubene i havnen. Men fra da av kunne Beggs se ledelsen og menn rett i øynene, og han fikk selvfølgelig et nytt kallenavn - "Daylight Saving" - han stilte klokken tilbake!
Det andre skrittet han tok, var å gi en personlig unnskyldning til en tidligere fluevektsbokser ved navn Les, en ledende katolikk som av og til slo ut motstanderne sine på arbeidsmøter. Dessverre for ham var de fremdeles kommunister når det kom til stykket! Beggs, som kom fra en trofast protestantisk familie i Ulster, hadde en fordomsfull holdning til katolikker, så han stemte kommunistisk. Jims unnskyldning til Les skapte en ny faktor i fagforeningen. De ble kjernen i gruppen som foreslo Fitzgibbon som generalsekretær. Da han vant, var det hans 400 stemmer i Melbourne som gjorde utslaget. Fitzgibbon skulle også bli president for havneavdelingen i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen, som representerte havnearbeidere over hele verden.
Beggs sier: "Charlies valg førte fagforeningen fra randen av anarki tilbake til sentrum av veien. Charlie beviste at det var mulig å forbedre arbeidsforholdene og lønningene uten arbeidskonflikter. Alle toårskontraktene ble fremforhandlet uten at en eneste arbeidstime gikk tapt. Og det i en fagforening som nylig ble ansett som en av de mest udisiplinerte arbeidstakergruppene i landet.
Jims første fagforeningsjobb var som havnearbeiderdelegat. Jeg var en "ensom stemme" til å begynne med, innrømmer Beggs, "men jeg fikk støtte fra gjengen min". Etter noen måneder bestemte vi oss for at tyveri var fagforeningsfiendtlig! I 1965 ble han valgt til senior visepresident i sin avdeling. I 1971 ble han president - og det er han fortsatt. I 1977 ble han senior visepresident for hele forbundet.
Han er munter og skarp i hodet, hardtarbeidende og velformulert. Hans suksess som fagforeningsleder skyldes verken karisma eller bitterhet. Styrken hans ligger i hans praktiske resultater, som har vunnet de ansattes tillit, i hans utadvendte personlighet og i den helhjertede støtten fra hans kone, Tui.
Den nåværende konsensusen mellom den australske regjeringen, fagforeningene og ledelsen beundres og misunnes til og med av mange andre land. Men konsensus oppstår ikke av seg selv. Mange menn og kvinner, fra Bob Hawke og nedover, har jobbet hardt i årenes løp for å skape den. Blant dem har havnearbeidernes samlende rolle vært et viktig bidrag, og den er høyt verdsatt. Beggs sier: "Jeg er opptatt av at vi fortsetter å oppmuntre sentrum, slik at den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden ikke kan ødelegge dette midtpunktet, dette broområdet der folk fra begge sider har fått kontakt.
Bra for deg, Beggsie!
English
