Nord-Italia: Mer enn 50 år med "Convivenza

Nord-Italia: Mer enn 50 år med "Convivenza

Kan et gitt territorium bare bebos av én gruppe? Sitter vi fast i en overlegenhetstankegang som innebærer at én gruppe uunngåelig hersker over en annen?

Her er et glimt fra 50-årsjubileet for en vellykket overgang:

En langvarig konflikt mellom Østerrike og Italia om en grenseprovins fant en ramme for en løsning i 1972, formelt kalt "den andre autonomistatusen". Noen av hovedaktørene i forhandlingene om dette forliket var offentlige personer som kjente til og var inspirert av IofC/Caux.

Medlemmer av det italienske parlamentet fra motsatte sider befant seg på samme side i Europaparlamentet, og der .... lærte de å samarbeide: Dette var bare ett av mange elementer som bidro til å fjerne flaskehalsene for dette forhandlingsrammeverket.

Tilbake til 1970 og Dr. Karl Mitterdorfer, medlem av Europaparlamentet

Nok en sesong med møter var i gang i det tidligere Caux Palace Hotel. Ett av dem var "konsultasjoner mellom nordirere og sørtyrolere". Hva hadde de til felles? Problemer som oppstår når statsgrenser går midt gjennom folks bosettingsområder, men dette var ikke i den tredje verden, det var i Europa.

Dr. Karl Mitterdorfer, et italiensk parlamentsmedlem som representerte den tyskspråklige provinsen Sør-Tirol i Roma, og sammen med ham en visepresident og senator fra samme politiske parti, hadde besøkt Nord-Irland noen måneder tidligere og rapportert om løsningen de hadde kommet frem til i konflikten om regionalt selvstyre. Konflikten, som startet i 1919 da denne provinsen ble overført fra Østerrike til Italia, ble intensivert under den italienske fascismen og utviklet seg til væpnet vold på 1960-tallet. Det regionale selvstyret ble ikke gjennomført, selv om det ble vedtatt i en FN-resolusjon av 5. september 1946.

Mitterdorfer og senatorkollegaen var ikke enige om politikken, og det skulle vise seg at de heller ikke var enige på det personlige planet. Til et publikum i Belfast forklarte Mitterdorfer: "En situasjon som er forårsaket av en snever nasjonalisme, kan ikke løses gjennom en annen nasjonalisme... På begge sider kom man til den innsikten at forhandlinger var veien å gå for å løse dette problemet. Men de beste lover kan bare gjøre situasjonen mer diffus, de er ikke tilstrekkelige i seg selv. I november i fjor godkjente vårt parti "pakken" (fremforhandlede autonomitiltak, red. anm.) Her bør jeg legge til noen personlige bemerkninger. For to år siden besøkte jeg Caux for første gang, vel vitende om at vi trengte hjelp. Det gikk opp for meg at det ikke var et spørsmål om å gi avkall på våre rettigheter, men snarere om å vokse inn i et ansvar som går ut over våre egne interesser, som baner vei for å nærme oss motsatte posisjoner. Noe måtte endres...

Mitterdorfer skildret deretter et møte med en leder for det daværende regjeringspartiet i Roma, som endte med at partilederen uventet innrømmet feil, noe han senere gjentok i parlamentet. Han henvendte seg til sin egen senatorkollega og forklarte tilhørerne i Belfast at de hadde hatt harde verbale sammenstøt om politikk, med fare for splittelse i partiet som resultat. "En dag fikk jeg lyst til å snakke med ham ... Da jeg undersøkte min egen posisjon, oppdaget jeg at jeg var misunnelig og sjalu på kolleger som jeg anså som mer talentfulle og vellykkede enn meg. Etter mye ettertanke og utsettelse ba jeg senatorkollegaen min om unnskyldning for det som skilte meg fra ham... Jeg vil ikke overvurdere slike personlige skritt som dette. Men jeg vet at det innførte en ny dimensjon i forholdet vårt ... Det kan ha bidratt til å bevare enigheten i partiet vårt, noe som er uunnværlig for vårt forhold til den italienske regjeringen.

Toogtyve år senere, i 1992

Implementeringsklausulene for autonomistatusen var endelig på plass, og Østerrikes og Italias FN-ambassadører leverte sine erklæringer til FNs generalsekretær. Romas korrespondent i den sveitsiske avisen Journal de Genève skrev 11. juni: "Et brennende regionalt autonomispørsmål, som begynte på slutten av første verdenskrig, er (...) løst. Trettito år med forhandlinger om en sytti år gammel konflikt! Derfor er det ikke overdrevet å snakke om en "historisk avtale", som den mangeårige formannen for Sør-Tyrols parti (SVP), Silvius Magnago, uttrykte det...

Formann Magnago hadde ledet delegasjonene til Caux sammen med sine italienske kolleger. Det er mange som har vevd veven rundt denne "historiske avtalen", blant dem Mitterdorfer, som etter en krigsherjet oppvekst egentlig ville bli fiolinist.

Historien fortsetter 23 år senere, den 6. mars 2015, da den italienske avisen La Stampa dekket statsministerens besøk i Moskva med overskriften: "Renzi til Putin: Sør-Tyrols modell...".

I begynnelsen av 2017 døde Mitterdorfer, bare en dag før han fylte 97 år. En av talerne i begravelsen påpekte følgende: "Ditt gode rykte som parlamentsmedlem i Roma, men også som europeisk politiker, var basert på at det lå i din natur å kunne kombinere lojalitet til verdiene i ditt tyrolske hjemland med kosmopolitisme.

Og til slutt, i 2021, hyllet nåværende SVP-formann Philipp Achammer sin forgjenger Magnago: "Med stor takknemlighet, men også ydmykhet, minnes vi i dag (11-årsdagen for hans død, red. anm.) Silvius Magnago, hvis politiske arv man møter i Sør-Tirol nesten hver dag, enten ubevisst eller bevisst.

2023-03-30 / Christoph Spreng