Denne siden er automatisk oversatt.
Ved inngangen til et nytt år er det tradisjon å se tilbake på det året som nettopp er gått, og lete etter tegn på at det kommende året vil bli bedre.
Så når vi nå går inn i andre kvartal av det 21. århundre (i hvert fall i vestlige kalendere), er det grunn til å være håpefull? Dette reiser spørsmålet: Er håp en mental holdning, eller blir det bare virkelig hvis vi setter i gang med å skape grunner til å være håpefulle?
Hva kan vi gjøre for å få fremtiden til å se lysere ut, ikke bare for oss selv, men for hele menneskeheten?
I filmen Miss Conviviality blir alle de vordende skjønnhetsdronningene spurt om hva som er det samfunnet vårt trenger aller mest. En etter en svarer de: "Verdensfred". Det er det få som er uenige i, men så vidt jeg kan huske, er det ingen av dem som gir noen tips til hvordan vi kan oppnå det.
Kanskje For A New World kan hjelpe?
En ledetråd ligger i banneret på hjemmesiden: "For en ny verden - historier om liv som har forandret seg. Utallige mennesker har funnet en ny retning inspirert av Frank Buchmans visjon og søken etter en verden fri for frykt, hat og grådighet." Å ta et oppgjør med grådighet, hat og frykt vil utvilsomt bidra til å skape forutsetninger for at fred kan blomstre.
Et søk på ordet "fred" gir i skrivende stund 4570 treff. Det er tydelig at dette er et tema som ligger MRA/IofCs hjerte nær.
En viktig innsikt ble uttrykt av Frank Buchman i hans tale "A world philosophy adequate for world crisis". "Fred er ikke bare en idé, det er mennesker som blir forskjellige", sa han i en radiosending i oktober 1939. "Vår forsoningskunst har ikke holdt tritt med krigskunsten."
I dag, i 2025, har forsoningskunsten vår fortsatt et presserende behov for oppgradering.
Kanskje kan vi lære noe av tidligere tiders fredsskapende innsats, hvorav mange er beskrevet på nettstedet.
Ett forsøk på å skape heling fulgte den brutale borgerkrigen i Sierra Leone, som tok slutt i 2002. En lærer fra Manchester, Keith Neal, besøkte Sierra Leone for å prøve å hjelpe. En av dem han møtte der, var John Bangura, som hadde mistet ni familiemedlemmer i kampene. På en MRA/IofC-konferanse i Tanzania hadde Bangura mistet sin hevnlyst og funnet håp om "ett liv, én nasjon, én verden". I 2001 bestemte han seg for å vende tilbake til Sierra Leone med stor personlig risiko. Sammen med andre etablerte han en frivillig organisasjon kalt Hope-Sierra Leone. De drev opplæringsprogrammer om "Demokratiets moralske grunnlag". Neal var medlem av fakultetet.
Kursene samlet politi- og militærpersonell og ledere fra det sivile samfunn for å fremme heling og forsoning. Neal uttalte at "en endring i enkeltmenneskers sinnelag kan bidra til å endre en nasjon".
"John [Bangura] er ikke utdannet rådgiver, men han har evnen til å lytte til den indre stemmen, og ved å lytte har han hjulpet folk til å overvinne traumene de har gått gjennom", kommenterte Neal. "Han holder kurs der de som har myrdet, plyndret og voldtatt, nå sitter side om side med tidligere ofre. Grusomme historier har kommet til overflaten: En mann brast i gråt da han fortalte hvordan han hadde blitt tvunget til å se på halshuggingen av moren sin, og en gruppe unge jenter som var blitt brukt som sexslaver av opprørerne, hadde begynt å prostituere seg. Bangura bestemte seg for å hjelpe dem med å reintegreres i samfunnet. Han ga dem symaskiner, slik at de kunne sy og selge klær og uniformer. Nå tjener de til livets opphold og holder hodet hevet med større selvrespekt."
Å gi slipp på ønsket om hevn og å møte behovene til dem som har lidd, er åpenbart to viktige elementer for å skape et nytt klima av harmoni.
Fredsbygging handler selvsagt om mye mer enn det denne korte beretningen illustrerer. Og fred er aldri noe man kan ta for gitt - den må pleies av hver ny generasjon.
Et særlig kontroversielt element i arbeidet med å lege fortiden kan være oppreisning. Det hevdes ofte at man ved å kreve enorme erstatningsbeløp fra Tyskland etter første verdenskrig la kimen til den andre.
Likevel er det ubestridelig at det i dag er mange samfunn som er økonomisk og sosialt vanskeligstilte på grunn av fortidens urettferdigheter, som slaveri og kolonialisme. Spørsmålet om oppreisning ble faktisk tatt opp på Commonwealths regjeringssjefsmøte på Samoa i oktober i fjor. BBC rapporterte "Samveldets ledere har blitt enige om at "tiden er inne" for en samtale om erstatning for slavehandelen, til tross for Storbritannias ønske om å holde temaet utenfor dagsordenen på et to dager langt toppmøte på Samoa."
Jeg later ikke som om jeg vet hvordan man noen gang kan bli enige om eller fordele erstatninger for slavehandelen på en rettferdig måte, og heller ikke om det vil føre til helbredelse. Men det er ingen tvil om at Storbritannia hadde stor nytte av slaveriet - og mange samfunn i Karibia og Amerika bærer fortsatt på arrene etter denne urettferdigheten. Jeg vil tro at mange mennesker ville se frem til 2025 med større håp hvis Storbritannia i det minste var villig til å lytte til hva de andre landene i Samveldet har å si.
English