Denne siden er automatisk oversatt.
I en alder av 22 år, som arbeidsløs verftsarbeider, møtte Duncan Corcoran en revolusjonær bevegelse som skulle komme til å forandre livet hans. Han ble født i Greenock i Skottland 3. januar 1913, og vokste opp i den fattigdommen som var normen for arbeiderklassefamilier. Som 14-åring forlot Duncan skolen og begynte å jobbe som budgutt. Denne første arbeidserfaringen overbeviste ham om å melde seg inn i en fagforening så snart han fikk sjansen. Som sekstenåring begynte han i lære. Under de tre verste årene av den store depresjonen arbeidet lærlingene bare én uke i måneden. Det var i en periode med arbeidsledighet i oktober 1935 at Duncan ble introdusert for Oxford Group (forløperen til Moral Re-Armament og Initiatives of Change) av en student ved Glasgow University. Han forklarte Duncan at han og andre studenter hadde bestemt seg for å forsøke å gjøre en positiv forskjell i verden, og at de ville begynne med å forandre sine egne liv. De beskrev en sosial revolusjon basert på endringer i menneskers liv. Duncan ble umiddelbart fascinert av muligheten for at endringer i enkeltmenneskers holdninger og atferd kunne danne grunnlag for endringer i samfunnet.
Det var i USA at Duncan fikk kontakt med Bill Jaeger, som hadde vokst opp i et arbeiderklassestrøk i Stockport i England og studert ved et baptistcollege i London. Skotten og engelskmannen fant umiddelbart tonen, og samarbeidet skulle vare i seksti år. Da Duncan kom tilbake til Europa etter krigen, slo han seg sammen med Bill Jaeger og australieren Gordon Wise, og reiste til Tyskland for å støtte Frank Buchmans vedvarende innsats for å skape et moralsk og åndelig grunnlag for et forsonet Europa. På den tiden regnet man med at kommunismen hadde 80 prosent av makten i det viktige gruve- og stålområdet Ruhr.
Mens Duncan oppholdt seg i USA i krigsårene, ble han kjent med Lucy Davis, datteren til en forretningsmann i London, som også arbeidet med Moral Re-Armament. De giftet seg i Los Angels i 1948. Dette ekteskapet på tvers av tradisjonelle klasseskiller fikk tre barn: Robert, Ann og Ian. Lucy omfavnet helhjertet Duncans visjon for verdens arbeid.
Han kjente lord George Robertson da han var et ungt parlamentsmedlem i Skottland, og holdt kontakten da han var forsvarsminister og deretter generalsekretær i NATO. Ved hans død skrev Robertson: "Duncan var litt av en fyr. Han var en sterk tilhenger av det som var riktig, og en god korrespondent. Jeg satte alltid pris på hans meninger og råd. Han etterlater seg en formidabel arv."
