Forsoning når alt er ødelagt?

To bøker som du finner på denne nettsiden, har inspirert meg i min søken etter svar. De er Hvem sin side er Gud på? av Peter Hannon fra Nord-Irland og Tilgivelsesfaktoren - historier om håp i en verden av konflikt av Michael Henderson fra England. Begge forfatterne er dessverre ikke blant oss lenger, men ordene de har skrevet, er det. Så kom jeg over en artikkel i The Guardian der en palestiner og en israelsk kvinne går inn i en oppriktig dialog i kjølvannet av 7. oktober.

Men la meg starte med to personlige opplevelser som gjorde dypt inntrykk på meg.

Det var sommeren 1971 på MRA/IofCs konferanse i Caux i Sveits. En gruppe svarte og hvite mennesker fortalte om sitt vennskap og sin respekt for hverandre, og om hvordan de lærte å overvinne sinne, fordommer og frykt. De var fra Sør-Afrika. Frigjøringen fra det undertrykkende apartheidsystemet lå fortsatt langt frem i tid. Jeg satt blant publikum og fulgte oppmerksomt med. Det var mitt første besøk i Caux, og jeg kunne nesten ikke tro det jeg så og hørte. En dokumentarfilm om apartheidregimet hadde sjokkert meg dypt noen måneder tidligere.

Et drøyt halvår senere hørte jeg på en gruppe katolikker og protestanter fra Nord-Irland på en MRA-konferanse i Tirley Garth, Cheshire, i England. Det var helgen etter Bloody Sunday, 30. januar 1972. Britiske soldater hadde åpnet ild mot en demonstrasjon av katolske borgerrettighetsforkjempere i Derry/Londonderry. De drepte 13 ubevæpnede demonstranter og såret 14. En av dem døde senere. Spenningen var på kokepunktet. Måneder og år med voldelige sammenstøt og drap skulle følge. Jeg forsøkte å forstå hvordan katolikkene og protestantene jeg møtte den helgen, hadde mot til å bygge broer med mennesker fra den motsatte leiren.

Peter Hannon var fra Nord-Irland og arbeidet med MRA både i sitt eget land og i Sør-Afrika. Tittelen på boken hans, "Whose Side Is God On?", er provoserende og høyst relevant med tanke på dagens krig og tragedier i Midtøsten. Selv om religion sannsynligvis ikke er hovedårsaken, gir den næring til konflikten.

Hannon gir dyp innsikt i holdningene som holder konfliktene brennende. Han tilhørte de privilegerte protestantene som hadde diskriminert katolikkene, ikke minst på arbeidsmarkedet, og behandlet dem som annenrangs borgere. En gang han spurte en katolsk venn om hva som var de virkelige fakta bak konflikten, svarte vennen: "Fakta? Fakta forvirrer bare saken. Hver side har sitt eget sett med fakta, for det meste nøyaktige, men valgt ut for å bevise sin egen sak. Hver av dem ignorerer de virkelige fakta, som er hva den andre siden føler. Følelser er de virkelige fakta."

"I Irland", skriver Hannon, "er kraften i våre erindrede klager, som ofte er berettigede, verdensberømt ... Jeg trenger en sensitivitet når det gjelder realiteten i det andre husker."

Han flyttet til Sør-Afrika, og mens han arbeidet med MRA der, ble selvbildet hans av å være en fornuftig person, som kunne stå over krangelen og splittelsen og gi fornuftige råd, knust. En venn av ham utbrøt sint "Du er helt umulig å jobbe med." Noen dager senere skrev Hannon ned, henvendt til seg selv "Du trenger din venns hjelp til å forstå hva du gjør med folk bare ved å være deg selv. Noen av de verste sårene kan påføres selv når du ikke er klar over det."

Den nederlandske reformerte kirken i Sør-Afrika hadde forsvart apartheid. Noen av dens ledere hadde mot til å ta offentlig avstand fra apartheid og dermed bidra til systemets fall. En av dem var professor Jonker. Da han talte på en samling med 250 delegater fra 80 sørafrikanske kirker i 1990, hadde The Guardian i England overskriften "Churchmen Atone for Apartheid Sins". Erkebiskop Tutu, som vant Nobels fredspris i 1984, gikk spontant opp for å omfavne professoren.

Selv om alt langt fra var perfekt, hadde Nord-Irland og Sør-Afrika vendt viktige sider i sin historie og blitt frigjort fra konfliktens og undertrykkelsens lenker. Sør-Afrikas første president, Nelson Mandela, fikk en plass i verdenshistorien.

I disse to tilfellene var, og er fortsatt, anerkjennelsen av den uretten ofrene ble utsatt for viktig. Derfor er det ofte nødvendig med oppreisning for å komme videre i forsoningsprosessen. Mange fredsavtaler lapper bare sammen ting. Krenkelser blir liggende og ulme for så å eksplodere senere.

Når jeg nå ser på ruinhaugene som tidligere var folks hjem i Gaza, og ser for meg de innesperrede barna under dem, lurer jeg på om hatets og hevnens grusomhet har gått så langt at dørene til enhver form for fredelig sameksistens er i ferd med å smekke igjen for alltid. Hva med Ukraina, og grusomhetene i borgerkrigen i Sudan? Her er det påført dype sår som det vil bli vanskelig å lege.

Jeg sår tvil om forsoningens mulighet og levedyktighet. Men har jeg da glemt på hvilken side i historien min egen generasjon i Europa står? Jeg ble født i 1952 i Oslo, bare syv år etter andre verdenskrig. Foreldre og besteforeldre i min generasjon hadde vært vitne til forferdelige ødeleggelser, mange hadde mistet nære slektninger og venner. Kontinentet lå i ruiner, millioner av mennesker var drept, og forferdelige konsentrasjonsleirer fortalte historien om bevisst utryddelse av mennesker. Likevel ble Europas nasjoner, særlig Frankrike og Tyskland, forsonet i årene etter krigen av fremsynte ledere som ikke ønsket en gjentakelse av det som hadde skjedd etter første verdenskrig. Folk på alle nivåer i samfunnet engasjerte seg i denne prosessen. Europa trengte å komme på fote materielt og økonomisk, men det var også ruinene av folks sjeler, følelser og tankesett. På en MRA-konferanse i Caux i Sveits sa Irène Laure fra Frankrike ordene som er blitt sitert hundrevis av ganger. "Jeg har hatet Tyskland så mye at jeg ønsket å slette det fra det europeiske kartet. Men her har jeg sett at mitt hat var feil. Jeg er lei for det, og jeg vil be om tilgivelse fra alle tyskere som er til stede." Det fikk tyskerne til å stå frem og uttrykke sin dype anger over hva nasjonen deres hadde forårsaket, og tyske myndigheter inviterte Irene Laure og hundrevis av andre til kampanjer for å gjenopprette Europas forhold til en nasjon som hadde terrorisert kontinentet.

Irène Laure hadde selv lidd under tysk okkupasjon og undertrykkelse. Likevel ba hun de fremmøtte tyskerne om tilgivelse. Ikke for sin motstand, men for sitt hat, som hun innså ville skape grobunn for nye kriger hvis det ble mangedoblet. Er denne erkjennelsen av hva våre egne forgiftede følelser og tankesett kan forårsake, noen ganger en nøkkel til helbredelse og begynnelsen på forsoning?

Vår historie påvirker oss, og mange konflikter sitter fortsatt fast i historien. Dette bringer meg til de to kvinnene Christine og Orna, en palestinsk og en israelsk kvinne. De hadde møtt hverandre gjennom en dokumentarserie om parterapi i 2022, og i smerten og sorgen etter 7. oktober bestemte de seg for å gå inn i en dialog om tragedien som utspilte seg. Det er en oppriktig, men snublende vandring gjennom historiens ruiner, deres svært ulike oppfatninger av historien og kaoset av deres egne følelser og sår. Ta for eksempel muren som israelerne bygde. Orna sier: "Muren ble reist for å prøve å stoppe selvmordsbomberne. Christine: "For dere er det en sikkerhetsmur. For oss er det en apartheidmur."

De er fristet til å gi opp, men likevel fortsetter de. Orna: "Vi fortsetter å snakke selv når vi er uenige om grunnleggende spørsmål, når vi føler oss dypt såret, redde, sinte, ofre, mordere." Christine sier: "Dette er noe av det mest utmattende jeg noen gang har gjort." Åtte måneder etter innspillingen av dialogen skriver hun: "Når jeg kontinuerlig engasjerte meg med empati og vennlighet, begynte noe å forandre seg. Min såkalte "fiende" ble en person med sin egen frykt, sine egne drømmer og sin egen historie."

Dialogen deres formidler en forpliktelse til å gå gjennom historiens mørkere perioder sammen, ikke i festninger av lukkede tankesett. Det forteller meg at forsoning er en krevende og uendelig prosess.

La meg avslutte med et sitat fra Donald Shriver*, som Michael Henderson innleder spørsmålet "Kan man elske sine fiender?" med: "Den mest nøkterne - og mest håpefulle - formen for internasjonal erindring, er tilgivelse, den lange, mangesidige og sjelden fullførte prosessen med å rehabilitere ødelagte menneskelige relasjoner."

*Donald Shriver, president emeritus og professor i anvendt kristendom ved Union Theological Seminary, sitert i Michael Hendersons bok "The Forgiveness Factor", kapittel 5, side 74.