Vive la France!

En stor del av verden har hatt uker med TV-sport. Først de olympiske leker og deretter Paralympics. For et skue; for et publikum, for en entusiasme. Toppidrett ut av stadion og inn i gatene og parkene i en av verdens største byer. Tony Estanguet, presidenten for organisasjonskomiteen, lovet under åpningsseremonien for Paralympics en revolusjon - ikke en ny storming av Bastillen, men en verdensomspennende revolusjon som ville endre måten vi ser på idrett og handikap på. En revolusjon i måten vi alle oppfatter vår felles menneskelighet på. Og vi har faktisk oppdaget idretter vi ikke ante eksisterte, og blitt dypt rørt av disse fantastiske idrettsutøverne. Breakdance med krykker? Vel, nå har vi sett det!

Nepal ga sin første paralympiske medaljevinner en heltemottakelse da taekwondo-utøveren Palesha Goverdhan vendte hjem fra Paris i jubel. Hun var ukjent og ubemerket da hun dro, "Jeg holdt løftet mitt, jeg tok med meg en medalje hjem. Denne bragden er ikke bare for meg, men for alle", sa Goverdhan (21), som vant bronse under De paralympiske leker i 2024, i en tale etter hjemkomsten. Det var den første pallplasseringen i Paralympics for Himalaya-nasjonen, som aldri har vunnet en medalje i OL. Goverdhan sa at det hadde vært en "lang ventetid" for Nepal å vinne en medalje!

Så, vive la France! Det finnes fellestrekk, en felles menneskelighet mellom oss alle som mennesker. Men de nasjonale forskjellene er fascinerende. Et av de beste rådene jeg fikk som ung, var å leve på grunnlag av takknemlighet, og ikke sammenligning. Jeg vet ikke om to land som ligger så nær hverandre geografisk, og hvis historie er så tett sammenvevd, som ser ut til å like og forstå hverandre så lite! Britene har en rekke stygge vitser om Frankrike i stil med "herlig land, men innbyggerne er mer problematiske!". Men samtidig, i 1940, da Frankrike sto overfor nederlag og okkupasjon av nazihærene, foreslo Churchill helt seriøst en union mellom de to landene, med en midlertidig evakuering av den franske regjeringen til London, og budskapet om at bare en del av vår nye union var beseiret og under okkupasjon av fienden.

Min fars store kjærlighet i livet var Tyskland og det tyske språket. Han studerte der før krigen, og vurderte selvmord da krigen brøt ut, og det var vennene hans i det som den gang het Moralsk Omrustning som hjalp ham til å innse at han ikke trengte å hate tyskerne for å bekjempe ondskapen som hadde overtatt det landet han elsket. Så han tjenestegjorde i uniform, i den militære etterretningstjenesten. Da vi var barn og var på ferie i Frankrike, viste han oss åkeren der han tilbrakte sin første natt i Frankrike etter landgangen på D-dagen i Normandie. Senere i tenårene, da jeg jobbet med MRA i Frankrike, møtte jeg franske venner som husket ham som en faderlig julefigur, som kom med dyrebare militære rasjoner å dele, og nyheter og publikasjoner og tidsskrifter fra MRA!

Jeg har bodd flere år i Frankrike, og kan si at jeg ikke bare elsker landet deres, men jeg elsker også franskmennene, og regner noen av dem som mine nærmeste venner. For mange briter var "Europa" aldri et kjærlighetsforhold, alltid et spørsmål om interesse. Da jeg ble kjent med folk i Alsace og Lorraine, forsto jeg at det europeiske prosjektet, kull- og stålfellesskapet, deretter Det europeiske økonomiske fellesskap og nå Den europeiske union, først og fremst var en metode for å helbrede og binde sammen land som hadde kjempet mot hverandre tre ganger på 70 år, og som hadde kostet hele verden så mye.

En av mine nære franske venner var Irène Laure, en av pionerene i dette arbeidet for heling og forsoning.

Irènes historie er fantastisk fortalt av en annen fransk venninne, Jacqueline Piguet. Senere ga jeg ut et hefte med Jacquelines brev til sine foreldre, skrevet fra ruinene i Tyskland i 1947, som dessverre ikke er oversatt.

En annen viktig skikkelse, som jeg bare så vidt rakk å møte før han døde , var den franske eksistensialistiske filosofen Gabriel Marcel. Gabriel Marcel skrev om MRA: "Det globale og det intime er knyttet sammen på en overraskende måte".

En annen venn, Michel Sentis, fungerte som ung mann som mellommann mellom Frank Buchman, grunnleggeren av MRA, og den franske politikeren Robert Schuman. Buchman kunne lite fransk, og Schuman kunne ikke engelsk, så Michel fungerte som tolk og sekretær, tok imot beskjeder fra Buchman, ringte på døren til Schuman og gikk inn. En annen verden: ingen vakter eller sikkerhet. Dessverre er den lille boken der Michel beskriver alt dette uoversatt, i likhet med hans viktige historie om det til tider problematiske forholdet mellom MRA og den romersk-katolske kirken (Michel var katolikk). Men en bok han skrev sammen med Charles Piguet, er tilgjengelig på fransk og engelsk.

På 1950- og 60-tallet foregikk det et stort arbeid i Frankrike i fagbevegelsen og i industrien. En nøkkelperson i disse kampanjene var Robert Carmichael, en av lederne for den franske og europeiske juteindustrien.

Etter president Macrons nyvalg er Frankrike inne i nok en stor politisk krise. En annen side av deres nasjonale karakter. Etter å ha beundret perfeksjonen og elegansen i OL og Paralympics, lurte min kone og jeg på om ikke Macron igjen burde oppløse parlamentet og overlate regjeringsansvaret til de to organisasjonskomiteene!