Denne siden er automatisk oversatt.
Fremveksten av British Airways - i form av forløperen BOAC - etter 1945 skyldtes i stor grad krigserfaringene til RAF Transport Command. Etter hvert som krigen trakk ut, ble menn og materiell, som til da hadde blitt fraktet til sjøs, i økende grad fraktet med fly over hele verden.
Mye av denne utviklingen startet under felttoget i Nord-Afrika og beleiringen av Malta, begge krigsskueplasser der skip viste seg å være lette mål for fly og ubåter. Sentralt i dette sto Patrick Foss, den gang en ung orlogskaptein.
Foss ble utdannet ved Pangbourne Nautical College og gikk inn i RAF i 1932, men med sikte på en karriere innen sivil luftfart. Men krigen krevde hans tjenester, og han skulle forbli en RAF-mann. Sommeren 1940 fløy han i slaget om Storbritannia og deltok i de første bombetoktene over Tyskland.
Deretter ble han sendt til Malta der han ledet en Wellington-skvadron som opererte fra øya i tokt mot sicilianske og søritalienske havner. Napoli, Bari og Brindisi ble alle angrepet høsten 1940 med sikte på å ødelegge italienske forsyningslinjer til styrkene i Albania - hvorfra de angrep Hellas - og i Libya.
I tillegg til å være et potensielt vepsebol for bombefly ble Malta også brukt som mellomlandingsplass for fly som fløy fra Storbritannia til Egypt, der ørkenflyvåpenet var under oppbygging. Dette var en flyvning der de var ekstremt sårbare for angrep fra luftstyrkene til begge de allierte aksemaktene, i tillegg til at det krevdes nøyaktig navigering for å finne en så liten øy, og mange av fergemannskapene var ikke spesielt erfarne, siden det var desperat behov for erfarne besetninger til luftforsvaret av Storbritannia.
Foss oppdaget at tapstallene ved fergeflyging til Malta - ett av fire fly gikk tapt - var høyere enn for Bomber Command under operasjoner over Tyskland. Dette gjorde ham sint, og han utarbeidet en opplæringsbrosjyre med tittelen How to find Malta in the dark. Det fanget hans overordnedes oppmerksomhet, og han ble beordret til å rapportere til luftfartsdepartementet i London. I en alder av 27 år ble han utnevnt til assisterende direktør for organisasjon, fergetransport.
Som sådan var han ansvarlig for å organisere transporten av luftbårne invasjonsstyrker samt for å fly høytstående russiske og amerikanske tjenestemenn og britiske VIP-er. De inkluderte Churchill på hans hemmelige oppdrag til Middelhavet, Kairo, Casablanca, Moskva og til slutt Jalta. I sin selvbiografi, Climbing Turns, beskriver Foss sitt første møte med Churchill. Statsministeren spurte: "Hvem er denne unge mannen?". Churchill ble informert om at Foss var hans lufttransportrådgiver, og så på ham og sa: "Så du tar meg med til Joe?". I et vilt øyeblikk klarte ikke Foss å tenke på hvem Joe kunne være. Så innså han at Churchill mente Josef Stalin. 'Ja, sir,' svarte han. "Vel," sa Churchill, "hvordan blir det i Teheran? Trenger jeg varme underklær?
I mars 1943 ble Foss forfremmet til gruppekaptein (operasjoner) for å lede den nyopprettede lufttransportkommandoen. I løpet av ett år hadde den nye kommandoen vokst fra ti personer til 700. Under landgangen på D-dagen i Normandie fraktet Transport Command 38 Group hærens luftbårne styrker i rundt 200 Dakota C47-fly.
Mot slutten av krigen ble Foss beordret til å lede den nye lufttransportskolen i Netheravon på Salisbury Plain. "Ingenting bedre kunne ha skjedd meg", sa han senere. "Det var en mulighet til å fremme den saken som lå mitt hjerte nærmest - å trene offiserer, som ble flyttet fra kampkommandoer til transport, i hvordan de skulle operere og administrere et nytt flykonsept. Ved krigens slutt hadde rundt 300 offiserer gått gjennom lufttransportskolen.
En munter og usofistikert tro preget Foss, både i krig og fred. På 1930-tallet hadde han blitt rekrutt i Oxford-gruppen (senere Moral Re-Armament), som hadde utfordret ham til å gjøre "tillit og lagarbeid til en daglig praksis, kombinert med å be Gud om å vise hva som er rett", som han uttrykte det. Fra dette, hevdet han, sprang mye av hans initiativ og vilje til å bære ansvar.
Tidlig i 1947 la han ut - angivelig for å komme seg etter utmattelsen fra krigen - sammen med to kamerater på en farefull reise i en enmotors Percival Proctor gjennom Europa og via Kenya til Kapp. Kenya ble hans andre hjem, og han flyttet dit med sin kone Margaret etter at de giftet seg i 1952.
Der viet de hele sin tid til Moral Re-Armament. Det var tiden for Mau Mau-opprøret mot det britiske kolonistyret. Foss ble kjent med Jomo Kenyatta, senere Kenyas første president, og andre av Mau Maus kikuyu-ledere. Han innså at slike menn, arrestert for sitt engasjement i Mau Mau-undergrunnsbevegelsen, ikke bare burde holdes i interneringsleirer, men omorienteres til å lede sitt folk i nasjonsbyggingen. Dette førte til opprettelsen av en ny leir ved Athi-elven der en slik tilnærming ble anvendt. Mange som gjennomgikk Athi River-eksperimentet, fikk senere ansvarsfulle stillinger i det uavhengige Kenya.
Patrick Foss vendte tilbake til England i 1960. Fra 1961 fungerte han i 20 år som sekretær for Friends of the Westminster Theatre, som på den tiden var et av MRAs viktigste propagandaorganer.
Han etterlater seg enken Margaret og en sønn og en datter.
Gruppekaptein Patrick Foss, OBE, en av grunnleggerne av RAF Air Transport Command, døde 6. november 1996, 82 år gammel. Han ble født 8. november 1913.
Først publisert i The Times, november 1996
English
