En ny dimensjon i verden

"[Ånden] kobler verden til en ny dimensjon av liv og tanke" (Frank Buchman, 1955)

Det er lett å tro at Frank Buchmansprimære mål var å lappe sammen en ødelagt verden. Det er sikkert sant at han ønsket å finne svar på krig og sosiale konflikter - han var et praktisk menneske med instinkt for problemløsning. Men gang på gang peker talene hans på at han hadde et dypere underliggende mål: Han trodde at menneskeheten kunne finne en ny måte å leve og tenke på. På tærskelen til andre verdenskrig snakket han for eksempel om behovet for en "helt ny livsfilosofi" og en "helt ny filosofi for ansvarlig tenkning"; og etter krigen, i en tale kalt " Åndens elektronikk " (1955), antydet han at Guds Ånd arbeidet for å åpne en ny fase i menneskehetens liv; Ånden "hekter" verden til en "ny dimensjon av liv og tenkning", sa han. Kort sagt ønsket han ikke bare å finne løsninger på presserende globale problemer, men også å revurdere antagelser om hvordan verden burde styres.

Hva hadde Buchman i tankene? En ledetråd kan kanskje finnes i en bok han leste da han var i Kina i 1916-17, Inspirasjonens hemmelighet av den sørafrikanske forfatteren Andrew Murray - en innflytelsesrik skikkelse i de YMCA-kretsene Buchman beveget seg i. Buchmans lesning av dette korte verket, som er en antologi med sitater fra den engelske 1700-tallsmystikeren William Law, spilte en viktig rolle i å gjøre opplevelsen av Guds "veiledning" til et formativt element i livet hans. Et av bokens hovedpoeng er tanken om at mennesker kan være konstant åpne for å motta åndelig inspirasjon. "Evig inspirasjon", skriver Law, er like nødvendig for et liv i godhet, hellighet og lykke som konstant pusting er for kroppens liv. "Ønsk ikke noe annet enn at hvert øyeblikk av ditt liv skal gis til Gud", erklærer han, og bemerker at selve Guds natur kan defineres som en "vilje til alt godt". Laws tanker her, vil jeg påstå, innkapsler et sentralt aspekt ved det Buchman siktet mot: Buchman mente at mennesker hele tiden kunne "lytte" etter en dypere eller høyere visdom.

Det er velkjent at Buchman var en forkjemper for den såkalte "morgenstillheten", en praksis han først tok i bruk da han arbeidet som universitetsprest i Pennsylvania før første verdenskrig. Han formulerte en gang en setning for å beskrive de ulike fasene som kunne inngå i en stillestund: "Ut av seg selv, inn i Kristus, ut til andre, ut til verden." Når han her snakker om å bevege seg "ut" av seg selv og "inn" i Kristus, peker det mot en tro på at mennesker kan frigjøres fra selvopptatthet og inn i det vi kan kalle et annet indre miljø: et sted der energien og motivasjonen forfriskes av den kjærlige åndelige virkeligheten som kalles Gud. Men Buchman mente ikke at "stillhet" bare var noe som gjaldt selve den stille tiden. I en dypere forstand mente han at bønnens lytting kunne føre til en nyorientering av synet som påvirket alle dagens aktiviteter. En konstant åpenhet i hjerte og ånd var mulig.

I talen "Ideer er Guds våpen for en ny verden" (1957) snakket Buchman om muligheten for en konstant indre lytting: "Mennesket har evnen til å motta ideer fra Gud. Når mennesker handler ut fra disse ideene, finner de en ny retning for seg selv og sine nasjoner. Nå tror jeg at vi bør leve slik at Gud kan tale til oss når som helst på døgnet." Han mente at det var viktig å opprettholde denne konstante forbindelsen med Gud fordi han mente at Guds Ånd alltid var frisk og ny: Et forhold til Skaperen er en levende og voksende ting, og dag for dag, ja, øyeblikk for øyeblikk, åpenbarer det seg nye muligheter til å tjene menneskeheten og nye måter å uttrykke evige sannheter på.

Å lytte etter inspirasjon, mente Buchman, innebar også å være lydhør for den beste visdommen fra alle deler av samfunnet og fra ulike kulturer og tradisjoner. Det krevdes et åpent hjerte og en ny ånd for å kunne trekke frem og kombinere det beste i alle, og på den måten strekke menneskeheten mot dens høyeste mål. I en tale om USA i 1940 bemerket han for eksempel at i tillegg til energi, ressurser og mennesker trengte landet en "ny ånd" for å kunne oppfylle sin skjebne - "en ånd som står over parti, klasse, rase, standpunkt eller personlige fordeler". Det var et poeng han på ulike måter gjorde gjeldende for mange land. En bedre verden trengte "Guds og menneskets kombinerte visdom", observerte han en gang. Her lå det en visjon om demokratiet som et middel til å trekke frem og mobilisere de beste egenskapene i alle mennesker: det Buchman etter 1945 av og til kalte "inspirert demokrati".

Noen observatører har bemerket at det var noe "lyttende" over Buchmans egen væremåte og omgang med mennesker. Den engelske journalisten A. J. Russell, forfatter av For Sinners Only (1932) - en innflytelsesrik bok om Oxford-gruppen - skrev om ham "Det er umulig å forstå Frank i det hele tatt med mindre man tenker på ham som en som alltid var i Guds nærvær, som lyttet etter veiledning og tok imot [åndelig] kraft." Et par tiår senere la en av Buchmans assistenter, engelskmannen Jim Baynard-Smith, merke til at Buchman ofte så ut til å søke inspirasjon, selv i de travle omgivelsene rundt cocktailselskaper og mottakelser: "[Han var] våken, som fuglen på kvisten ... og lyttet for å fange opp den svakeste hvisken fra Gud. Så, som et seil som fylles, var han på vei ut på en ny kurs, med kropp og sinn som bøyde seg etter den rådende brisen av veiledning, i full fart, fri."

Alt dette må ikke forstås som at Buchman hadde en helt spesiell linje til Gud og derfor alltid hadde rett i alle spørsmål. Men det forteller oss noe om hva slags liv han strebet etter, og hva han trodde menneskeheten var i stand til. Buchman ønsket å demonstrere muligheten for en annen måte å "være" i verden på, som ville føre til en mer effektiv og kreativ måte å "gjøre" ting på, og han ønsket å gjøre dette tilgjengelig for mennesker av alle trosretninger og bakgrunner. Hans engasjement for "absolutte moralske standarder" kan forstås i lys av dette: Han mente at moralske disipliner var avgjørende for at mennesker skulle kunne bevare sin åndelige forankring og sitt åpne hjerte, og for at de skulle kunne bevare en følelse av sosialt ansvar. Uselviskhet og moralsk integritet var avgjørende for at frie samfunn skulle være stabile og levedyktige, mente han.

Det skal sies at Buchman var langt fra alene om å ha disse interessene og innsiktene. Law, som i likhet med Buchman var påvirket av luthersk mystikk, var helt klart en talsmann for en lignende tilnærming. Men kontemplative mennesker opp gjennom tidene, så vel som i moderne tid, har ofte vært fascinert av spørsmålet om hvordan man kan bevare en åndelig sensitivitet i hverdagens travelhet. I løpet av det siste århundret har for eksempel menn som Thomas Merton, Thomas Keating og Richard Rohr på hver sin måte reflektert over dette temaet - og det er interessant å merke seg at de alle er mennesker som setter pris på ikke-kristen så vel som kristen spiritualitet. Her finnes det en amerikansk kontemplativ tradisjon som står i dialog med hele verden. Buchman kan sies å tilhøre denne, selv om han i sitt liv var mer aktivt engasjert i sosiale og politiske spørsmål enn disse andre skikkelsene.

NB: Frank Buchmans taler finnes i Remaking the World (London, 1961)