Denne siden er automatisk oversatt.
Sammen med over 90 andre fra Norden og andre land deltok jeg nylig på en Initiatives of Change-samling nær den danske grensen til Tyskland. Dette grenseområdet har vært preget av mange konflikter de siste hundre årene, men er nå et levende vitne til at fiender kan bli venner.
Under samlingen forklarte en fremtredende journalist noe av bakgrunnen for et komplisert stykke historie. Den britiske statsmannen Lord Palmerston skal ha sagt følgende: "Det er bare tre personer som noensinne virkelig har forstått Schleswig-Holstein-saken - prinsgemalen, som er død - en tysk professor, som er blitt gal - og jeg, som har glemt alt om den."
To kriger i 1854 og 1864 førte til tysk hegemoni over det meste av Slesvig, men etter Tysklands nederlag i første verdenskrig ble den nåværende delingen av Slesvig i en nordlig dansk del og en sørlig tysk del etablert. Dette førte til betydelige minoriteter i hver del, og det er fortsatt gnisninger mellom de to folkene.
På den nordiske samlingen fikk vi høre fra en dansker av tysk opprinnelse, Urte Hvidt, som nå er i slutten av 80-årene. Under andre verdenskrig ble hun og søsknene syv år gamle tatt med av moren til Flensburg i Schleswig for å unnslippe krigen i Hamburg, mens faren arbeidet som lege ved fronten. På den tyske skolen opplevde hun fiendtlighet fra barna på den danske skolen. Etter krigen ble familien gjenforent. Da var moren blitt en selvstendig kvinne, og de gamle rollene i familien fungerte ikke lenger. Skilsmisse var nær, men gjennom et møte med IofCs forløper Moral Re-Armament(MRA) fikk foreldrene hjelp til å finne tilbake til hverandre. De kjøpte et stort hus med 17 rom på dansk side av den tyske grensen for å skape et møtested - "et forsoningens sted" - der ulike mennesker kunne komme og bo.
Jeg tenkte at de må ha hatt en liten, men reell rolle i å endre atmosfæren i Schleswig til det den er i dag.
Et vendepunkt kom i 1955, da Bonn-København-erklæringen slo fast rettighetene til både det tyske og det danske mindretallet. Alle fikk frihet til å velge hvilken kultur de ville tilhøre. En ny respekt utviklet seg slik at man i dag har et tett samarbeid på tvers av landegrensene, for eksempel i form av studentutveksling. En lokalpolitiker fra den tyske minoriteten i en by i nærheten av der vi var samlet, ble nylig valgt til ordfører i den (danske) byen.
Jeg henvendte meg til For A New World-plattformen for å få mer informasjon om 1955-avtalen, ettersom jeg hadde hørt at Moral Re-Armament kan ha spilt en liten rolle i å skape den nødvendige tilliten mellom noen sentrale politikere på begge sider av skillet. Noen av svarene fant jeg i bøkene til Keld Jørgensen - Danmark 1938-1955 - og Garth Lean - Danmark 1938-1955. Gode Gud, det virker!.
"I 1953", forklarer Jørgensen, "innførte Tyskland en ny valglov som gjorde at politiske partier som fikk mindre enn fem prosent av stemmene, ikke fikk plass i de regionale og nasjonale parlamentene. Denne "femprosentklausulen" ble anvendt ved valget til Schleswig-Holsteins landdag høsten 1954. Partiet som representerte det danske mindretallet fikk 3,5 prosent av stemmene og ble derfor ekskludert fra parlamentet, selv om 42 242 personer hadde stemt på det. Men det tyske mindretallet i Danmark, som bare hadde fått 9 721 stemmer ved det siste valget, ble representert i Folketinget. Denne åpenbare urettferdigheten nørte opp under fiendskapet mot Tyskland i Danmark."
Ifølge en artikkel i Jyllandsposten 24. april 1962 begynte de første dansk-tyske kontaktene som førte til Bonn-København-erklæringene i Caux (konferansesenteret for moralsk opprustning i Sveits).
Da krisen var på sitt mest intense, ble Ole Bjørn Kraft invitert til en middag hjemme hos Christian Harhoff, en skipsreder som hadde spilt en viktig rolle i å bringe folk sammen under den tyske okkupasjonen. Kraft var leder for opposisjonspartiet Høyre og nylig blitt utenriksminister. Keld Jørgensen og Garth Lean var også til stede på middagen sammen med sine koner. "Kraft hadde nettopp deltatt på en internasjonal MRA-konferanse ", skriver Jørgensen, "der han hadde sett bevis på forsoning mellom folk i Frankrike og ledere i Marokko og Tunisia, som nå var på randen av uavhengighet. Han sa at vendepunktet så ut til å ha vært inspirasjonen noen av disse menneskene hadde funnet da de hadde 'søkt Guds vei' i stillhet. En av dem som var til stede, spurte: "Hvorfor ikke prøve det i denne situasjonen med Tyskland?".
I denne stillheten oppsto tanken om at "det kunne være nyttig om Kraft kunne møte Heinrich Hellwege, en tysk minister som også hadde vært i Caux, selv om de to mennene aldri hadde møttes. Møtet ble arrangert, og etter å ha fått den danske utenriksministerens støtte, reiste Kraft til Hamburg sammen med Garth Lean. ... Etter å ha snakket om alle problemene som var involvert, var de to mennene stille sammen og søkte inspirasjon fra Gud. Så sa Hellwege: "Vi tyskere, som har gjort Danmark stor urett, må ta initiativet.""
Garth Lean fortsetter historien: "Hellwege reiste umiddelbart etter lunsj til Bonn. Han møtte forbundskansler Adenauer ved ankomsten, og kansleren, som allerede hadde fått hjelp av Caux til å forsone Frankrike og Tyskland, tok umiddelbart affære." Den danske regjeringen ble invitert til å sende en delegasjon til Bonn for å forhandle. "Forhandlingene fulgte, og den 29. mars ble de lykkelig avsluttet. Løsningen er offisielt blitt betegnet som 'en av de mest betydningsfulle, kanskje den mest betydningsfulle begivenhet i dansk utenrikspolitikk i femtiårene', og så sent som 27. mai 1969 hevdet ministerpresident von Hassel i Schleswig-Holstein at avtalen var den mest liberale man kunne finne noe sted i verden (Berlingske Tidende)."
"Kraft er opptatt av ikke å overdrive betydningen av sitt initiativ", konkluderer Lean, "men det ser ut til å ha spilt en betydelig rolle på et viktig tidspunkt."
English
