Havnearbeidere som smører den globale handelen

Havnearbeidere, havnearbeidere, havnearbeidere. Havnearbeidere går under mange navn rundt om i verden. Kanskje vi ikke viser dem nok anerkjennelse. ChatGPT forteller meg at "i dag er havnearbeidere fortsatt avgjørende for den globale forsyningskjeden. Det anslås at 90 % av verdens varer transporteres sjøveien, og havnearbeiderne er ansvarlige for å håndtere last til en verdi av billioner av dollar hvert år."

Uten havnearbeiderne ville med andre ord de globale forsyningskjedene bryte sammen. Konsekvensene ville være verre enn selv den verste tollkrig.

Dette er utvilsomt årsaken til de mange henvisningene til havnearbeidere i For en ny verden.

Frank Buchman så industrien som et viktig område for sitt arbeid. The Forgotten Factoret teaterstykke av Alan Thornhill om forholdet mellom partene i arbeidslivet, ble satt opp over hele verden og sett av en million mennesker. Havnen var og er helt klart en nøkkelfaktor for at industrien skal kunne fungere problemfritt.

MRA/IofCs engasjement for havnearbeiderne går tilbake til i hvert fall slutten av 1940-tallet. I en tale fra 1950 siterer Buchman en britisk havneleder, "en av de ansvarlige for den store havnestreiken i London i fjor sommer", som hadde bidratt til å løse en konflikt ved å følge MRAs prinsipper. (Se Remaking the World, p156)

Jim Beggs var en australsk havnearbeider, nå i midten av 90-årene. På havnen i Melbourne var han kjent som "Daylight Saving" - fordi han "stilte klokken tilbake", en handling for å gi oppreisning etter sitt møte med MRA. "Det er vanskelig å stjele noe fra havnen", sa han, "men det er dobbelt så vanskelig å ta det tilbake".

Til å begynne med var Beggs ikke interessert i stridighetene som foregikk i havnen. "Som ung havnearbeider var jeg ikke interessert i fagforeningen min. Jeg gikk aldri på møter. Hvis det var en konflikt, gikk jeg på andeskyting." Men det viste seg at en ny nabo, Tom Uren, var sjef for et stuveriselskap i havnen. Etter hvert ble Uren, Beggs og konene deres nære venner. Beggs ble slått av Urens holdning. Da Uren sa at mennesker var viktigere enn profitt, skjønte Beggs at han var annerledes enn den gjennomsnittlige havnearbeidsgiveren. Han hadde faktisk sagt opp en godt betalt jobb av prinsipp. Beggs begynte å føle at han burde gjøre en innsats på fagforeningssiden. Han ba en annen havnearbeider om unnskyldning for sine antikatolske fordommer, og de to mennene begynte å samarbeide i en gruppe som støttet en mann ved navn Charlie Fitzgibbon som generalsekretær i det som den gang het Waterside Workers' Federation of Australia.

Beggs sier: "Charlies valg brakte fagforeningen fra randen av anarki tilbake til sentrum av veien. Charlie beviste at det var mulig å forbedre arbeidsforholdene og lønningene uten arbeidskonflikter. Alle toårskontraktene ble fremforhandlet uten at en eneste arbeidstime gikk tapt. Og det i en fagforening som nylig ble ansett som en av de mest udisiplinerte arbeidstakergruppene i landet." Beggs kom selv til å spille en viktig rolle i fagbevegelsen. For hele historien, se denne artikkelen.

Eric Turpin var en irsk mann som arbeidet som frivillig for MRA/IofC i mesteparten av sitt voksne liv, mye av tiden sammen med havnearbeidere. Turpins biograf, David Howden Hume, forteller noen fargerike historier.

Turpin hadde blitt kjent med de hovedsakelig irske havnearbeiderne på Manhatten. Men han ønsket å møte havnearbeiderne i Brooklyn, som for det meste var italienske. Han fikk beskjed om at han måtte få tillatelse fra Tony Anastasia - Tough Tony, som han ble kalt. "Anastasia-familien var stor. Den ene broren, Umberto, var leder for "Murder Incorporated", en mafiavirksomhet med profitt som formål", sier Turpin. Turpin lot seg ikke avskrekke, og ringte Tony og fortalte at han og en venn med tilknytning til Moral Re-Armament gjerne ville møte ham. "Jeg tror han gikk med på å møte oss fordi han var så overrasket over å kunne møte noen som hadde tilknytning til noe moralsk." Kort tid etter arrangerte Turpin et møte mellom en gruppe brasilianske havnearbeidere som var på besøk i USA, og Tony og noen av hans medarbeidere. En av dem var Fred Small, en svart havnearbeider og fagforeningsfunksjonær, som var alt annet enn liten.

Small var sønn av en fattig predikant, og etter en lite lovende start med blant annet et fengselsopphold fikk han jobb i Brooklyn Docks, der han etter hvert ble formann. Turpin skriver: "Fred kjørte en kremfarget Chrysler, som han elsket: Han sa at den var hans hjem. Hvis vi ønsket å møte Fred, holdt vi blikket festet på Chrysleren, og til slutt dukket han opp." Small organiserte alle de svarte i havnen og var nasjonal visepresident i det kortlivede Negro-American Labour Council. "Jeg tror at Tony advarte mafiaen mot å ha noe mer med MRA å gjøre, for senere ba han Fred om ikke å treffe oss mer, men Fred brydde seg ikke om det", sier Turpin. Small og Turpin fortsatte å jobbe sammen, blant annet i Irland, der de hadde et nervepirrende møte med ledelsen i den irske republikanske hæren (IRA).

For en grafisk skildring av hvordan en ny ånd bidro til å løse en kaotisk situasjon i den brasilianske havnebyen Rio de Janeiro, se filmen Brasils menn. Filmen, som spilles av hovedpersonene selv, er et eksempel på hvordan menneskelige relasjoner ofte er nøkkelen til å få til sårt tiltrengte endringer, både i havnen og andre steder.